Fremskritt.....?

Det står en eldre herremann foran meg ved sigarettautomaten på dagligvarebutikken…

Han tviholder på lappen med koder og navn på det produktet han skal ha…

Han sto foran meg i køen ved automaten der vi fikk disse lappene utlevert også, der han møtte tydelige utfordringer ved touch-skjermen idet ønsket nikotinkilde ble avkrevd valgt…

”Unnskyld…” han henvendte seg noe beskjemmet til meg… ”Jeg skulle hatt en rødmiks med papir…” sier han, og er ikke en gang i nærheten av å møte blikket mitt mens han sier det… ”Hadde du orket å hjelpe meg?”

Han så litt ned og litt på skjermen, men blikket var ikke en gang i nærheten av meg (det skal sies at jeg er langt i fra noen liten dame, og det er ganske godt gjort å stå så nærme uten en gang å la blikket sneie meg…!)

Jeg lot som om jeg slett ikke hadde blitt irritert over at han brukte så lang tid, smilte og sa at jeg selvfølgelig kunne hjelpe til… - og sa meg enig i at det jammen ikke er barebare å finne ut av alle disse nye greiene…

Dermed stod han foran meg i kassen der han leverte inn lappen sin, og en kunne faktisk se at mannen fysisk falt sammen idet han innså at han heller ikke her kom til å få utlevert nikotin…

Så nå står han altså foran meg ved maskinen… han leser den nøye for å unngå å gjøre noe overilt… Det kan virke som om han egentlig engster seg litt for om det kommer til å oppstå en eksplosjon dersom han gjør noe feil… …eller kanskje det går en alarm..? …eller kanskje noen må komme å hjelpe ham, slik at alle i butikken kan se at han ikke forstår seg på denne maskinen…? Han puster tungt, og jeg er et øyeblikk redd for at mannen er på tur inn i et hjerteinfarkt… Heldigvis er han ikke det, og etter et øyeblikk tar han sats og strekker lappen mot maskinen.. Han forsøker først å putte lappen inn der hvor scanneren står… lappen er imidlertid opp ned, slik at scanneren ikke finner noen kode… Deretter forsøker han å holde lappen foran det lille, ovale hullet der en kan putte brukte lapper, men (logisk nok) ingenting skjer… Han bøyer seg og sjekker bak plasten i luka (man vet aldri, kanskje det skjedde noe likevel?), men der finnes ikke annet enn brukte lapper fra tidligere kunder…

På ny vender han blikket mot den delen som faktisk har skanner, han holder lappen riktig vei denne gangen, men nå har den (lappen, altså) blitt så krøllete at det er umulig for maskinen å lese av noe som helst…

Til slutt ser han på meg med oppgitthet i blikket… Jeg tilbyr meg å hjelpe, og han takker ja med et sukk…

Jeg må rette ut lappen litt før jeg prøver den foran scanneren… Strekkoden har gjennomgått tilstrekkelig til at jeg må prøve tre-fire ganger før der endelig faller en tobakk ned i luka…

Jeg tar den opp og gir ham den… Han tar i mot tobakken, kaster et kjapt blikk på meg, snur på hælen og går, mens han mumler med irritert stemme: ”Er det dette de kaller fremskritt, så kan de få beholde faenskapet!”

”Nei, bevares, vær så god, bare hyggelig!” tenker jeg en anelse sarkastisk… men jeg kan ikke annet enn å innrømme at jeg skjønner hva han mener….

Hufsa....!

Den oppmerksomme leser har muligens fått med seg at jeg for en tid tilbake gjorde min borgerplikt som blodgiver… Som et hjertelig takk fra blodbanken (eller heter det egentlig det? Kanskje det heter ”Blodlageret”? Eller kanskje det heter ”Blodkammeret”?)

Aaaanywhooo:  Som et takk fra vampyrklubben fikk jeg altså velge mellom alskens små greier (glass, kopper, etc), og valgte en kopp. Koppen er av en serie med figurer fra ”Mummitrollet”. Jeg så i utgangspunktet etter en kopp med bilde av Snusmumriken (denne laid-back’e, bohemaktige ”nei,jegstikkerjeg-typen” i Mummidalen), men det har tydeligvis alle andre også gjort (sett etter Snusmumriken, mener jeg), for han var ikke å oppdrive… Snusmumriken, altså…

I stedet valgte jeg en kopp med bilde av Hufsa på… (Du husker Hufsa, vel?! Ingenting har vel noen sinne vært så skummelt på barne-tv om Hufsa! – selvfølgelig med unntak av Gorgon vaktmester i Pompel og Pilt – han var skrekkelig!)

Jeg nappet Hufsakoppen ut av hylla: ”Ah, den tar jeg, guttungen har alltid vært livredd Hufsa…!” Jeg gliste til vampyrdamen. ”Det blir morsomt å gi ham den…!” og så kikket hun så underlig på meg, vampyrdamen… som om hun faktisk et øyeblikk trodde det var noe alvorlig i veien med meg… og først tenkte jeg å late som ingenting (det er nemlig innimellom litt morsomt når mennesker tror at en er sprøyte gal), men så innså jeg plutselig at damen hadde både navn og adresse på meg (og sikkert et telefonnummer en kan ringe dersom en mistenker at mødre bedriver psykisk terror mot sine barn), så jeg gjorde henne oppmerksom på at ”Guttungen” for øyeblikket befinner seg i sitt 17. leveår, og for tiden sjelden mister søvn i Hufsarelaterte mareritt – og dermed syntes faktisk vampyrdamen også det ble litt småmorsomt… eller… hun lot i allefall som om hun syntes det… …og det er greit for meg… både jeg og resten av verden vil – etter sigende – bedras…

Men, altså, Hufsa…! Min sønn – og alle hans kamerater – var så redde for Hufsa da de var små, at en nesten ikke kunne uttale navnet hennes etter mørkets frembrudd.. ”Hufsaaaa…!” sa de den gang små guttene… med ærefrykt og skjelving i stemmen sa de det… ”Hufsaaaa…!”

Jeg tror alle barn (gutter som jenter) på et eller annet punkt i livet har vært redd for Hufsa, så da ble jeg en anelse betenkt, jeg, da jeg plutselig fikk vite at der går masse mennesker rundt i dag og bruker ordet ”hufsa” som betegnelse på kvinnelige kjønnsorganer….! Kjært barn har jo etter sigende mange navn, men ærlig talt…? Hufsa, altså? Dette iskalde, glidende vesenet som bringer med seg ordløs gru og navnløs skrekk… …som av utseende mest av alt minner om spøkelseskladdens avsindig feite søster, med nygjort og skrekkelig uheldig injisering av collagenlepper… Tørk av deg gliset, jeg snakker SELVFØLGELIG her om skapningen fra Mummidalen! Skjerp deg! 

Jeg tror ikke en gang jeg vil vite hvorfor dette føles som et naturlig kallenavn å gi en kroppsdel som vitterlig har tilstrekkelig med økenavn som det er… Hvem kom opp med dette økenavnet? Og hva var vedkommendes erfaring på området, stakkars?

Idet jeg først fikk denne – egentlig komplett ubrukelige – informasjonen, rørte det seg en kvinnesakskvinne laaaaangt inne i meg… ”Jeg skal gi dem Hufsa, jeg…!” tenkte jeg... men det skal jeg selvfølgelig ikke… det får da være måte på raushet… men jeg tenkte – i et liiiiiiiite sekund – at dette økenavnet nok kom fra en eller annen avvist og bitter mann…

Men så slo det meg… med hundre prosent sikkerhet vet jeg hvem som har lansert navnet Hufsa… Det er en mor… Det er en mor til en sønn… Og hun har på sitt aller beste vis forsøkt å forhindre guttens pubertale dragning mot mulige tenåringsgraviditeter, slik mødre alltid har gjort: gjennom kløkt, psykisk spill – og generell skremsel: gjennom videreføring og opprettholding av noe gutten allerede som 4-åring visste at en gjorde lurt i å holde seg unna..  …og når gutten har vokst over sin fra tidlig barnealder av godt innebygde antipati mot Hufsa, ja da er han forhåpentligvis så gammel at det ikke lenger vedkommer mor hva han gjør eller hvor eller med hvem…

…og med de tankene i hodet, kjenner jeg at jeg - innerst inne - skulle ønske at 17-åringen fortsatt var litt redd for Hufsa…

17. mai 2011 i ord og bilder...

Okei. 17. mai. Opp og hopp. De siste dagenes varme og sol er erstattet av en forholdsvis grå affære som truer med å gå over i regn. Det planlagte 17. mai-antrekket utgår med høye kneløft, hornmusikk og muligens et par tilhørende hurrarop... Har på ingen måte noen form for backup-plan, så jeg tenker jeg blir nødt til å snu klesskapet på vranga i håp om å lokalisere noe som kan signalisere at jeg kommer fra et møblert hjem... Som tenkt, så gjort....

I kaoset finner jeg fram noe som jeg til en viss grad kan stå inne for, hiver det på og husjer alt og alle (herunder meg selv, min sønn, hans kjæreste og hennes hund) ut av døren for obligatorisk fotoseanse utenfor døra... 

Ned til byen akkurat så seint at vi gikk glipp av barnetoget, men reddet oss et bra bord på kunstforeningas kafé... Koselig, med god mat og folk jeg er glad i meget godt representert: venner og unger og ungers venner og venners unger... Så får det heller bli forbigått i stillhet at kjæreste og bonusbarn var sørgelig langt borte - det tar vi igjen ved neste anledning.. Spiste meg nøyaktig passe kvalm på kake og var fornøyd med det...
Hjem igjen, og litt frossen etter å ha gått til byen uten jakke..
Ned for å se russetoget (etter omsider å ha fått varmen i meg)... Greit russetog... Noe teit, noe morsomt og noe flaut.. Akkurat som russetog skal være...
For meg var russetogets høydepunkt plakaten om min venninne Hanne (som i vinter fikk sprengt postkassa si (!)) ikke at hun fikk sprengt postkassa, selvfølgelig, men at hun ble nevnt i russetoget..

...og mens jeg står og tar bilde av dette for å kunne sende det til henne i tilfelle hun ikke ser det (russetoget, altså) blir jeg sklitaklet av et pøbelfrø av en guttunge i 9-årsalderen på jakt på russekort...!!!! Hva i himmelens navn trodde han??? At jeg skulle slåss med ham om russekortene??? At jeg var iherdig samler og klar til å legge meg på kne for å plukke russekort opp av gata??? I rent instinkt forsøkte jeg å ikke lande på ham (klarte det fint), men i ettertid angrer jeg på at jeg ikke siktet på ham...! Den gutten bør nevne meg spesifikt i aftenbønnen i kveld, samtidig som han takker sin skaper for at jeg har blitt akkurat litt for gammel til å gå på byen 16. mai.. Hadde jeg vært bakfull i dag, hadde nok gutten og min impulskontroll vært nede for telling... Personlig føler jeg at jeg tross alt er litt for ung til å allerede bli angrepet ungdom - og han var ikke en gang ute etter veska mi...!

Vel, karma ville det slik at damer med oppslåtte knær fikk trøst, og første delen av kvelden ble dermed tilbragt hos Lenadamen og hennes eminente kokkekjæreste for inntak av fabelaktig godt lammelår...
Nå er 17. mai stort sett over, og for å oppsummere: Jeg har blått kne, snop på bordet, film i dvd-spilleren, rødt i glasset og verdens beste pledd... Alt i alt min aller beste 17. mai noen sinne... ...tusen takk - og hurra!

Mitt barn, mitt hjerte, mitt magesår...

Mitt vakre (ikke subjektivt i det hele tatt) og høyt elskede snart 17-årige avkom har (slik sønner – og døtre – har gjort til evige tider) tidvis voldt sin mor mye hodebry… Hvor er han? Hva gjør han der? Hva har han på seg? Hvem er han sammen med? Har han gjort lekser? Har han spist? Er han snill mot folk? Er folk snille mot ham? Hvorfor har han ikke kommet hjem? Hvorfor er han alltid på rommet sitt? Hvorfor bryr han seg ikke om hva han kler på seg? Hvorfor vil han bare ha dyre klær? Er han forsiktig i trafikken? Har han husket å slå av komfyren? Bekymringene har vært – og vil ganske sikkert fortsette å være – uendelige, kun begrenset av min egen, litt for makabre fantasi…

De fleste bekymringene ble det dog aldri noe av, og gutten har skikket seg aldeles fortreffelig: han er snill og høflig og hjelpsom og morsom og jeg er på grensen til det pinlige stolt av ham.. Der er imidlertid én ting med den gutten som irriterer meg hinsides all forstand: han har to tempo, uavhengig av hva han holder på med; sakte – og avsindig sakte…!

”Kan du rydde ut av oppvaskmaskinen?” sier jeg.. ”ja, jeg skal ta det” svarer han, ”jeg skal bare gjøre ferdig dette først..” ”Du kompis, nå er det tjue minutter siden jeg ba deg ta maskinen, kan du gjøre det nå?” sier jeg.. ”Jada, jeg er straks ferdig her…” sier han..

En halv time seinere rydder jeg ut av oppvaskmaskinen, han kommer ut av rommet sitt med et spørrende – og på grensen til forurettet – blikk ”Jeg skulle jo ta det…!?”

(mor teller… 1… 2… 3…)

”Nå er middagen snart klar” sier jeg i telefonen, ”nå må du komme hjem..” ”Okei”, sier han, ”jeg er i farta…” en halvtime seinere ringer jeg ham igjen.. ”Hvor blir du av? Middagen var ferdig for et kvarter siden…” ”Oj, sorry!” sier han, ”jeg kommer nå… og jada, jeg skal skynde meg…” Ytterligere en halvtime seinere er potetene ihjelkokte idet han rusler inn døra… ”Oj, hehe, tror du var litt uheldig med potetene i dag, mamma..”

(mor teller… 4… 5… 6…)

”Nå må du følge med klokka..!” sier jeg på morgenen.. ”jada..” svarer han, og logger seg på pc’n. ”Nå er det en halv time til bussen går” sier jeg… ”jeg er straks klar..” svarer han, og forsvinner inn på badet… ”Du, nå har du ti minutter på deg” sier jeg… ”jeg går snart…” sier han, med hodet langt inne i kjøleskapet… Ti minutter seinere subber han fortsatt rundt i stua, ingenting håndgripelig er gjort siden jeg forrige gang minte ham om bussens snarlige avgang, bussen forlater sentrum om kun kort tid – og gutten lar seg synke ned i sofaen…

(mor teller… 7… 8… 9…)

”Niklas!” sier jeg (med nåerdetnokstemmen), ”nå må du være så aldeles vennlig å skru opp farta! Bussen din går hvert øyeblikk! Vil du se å komme deg av gårde?!”

…og han ser på meg med verdens mest oppgitte blikk, løfter øyenbrynet halvveis opp mot hårfestet (en skikkelig irriterende uvane, undrer meg på hvem han kan ha fått det etter…?) og sier med langsom og fullstendig avslappet stemme: ”jajaja, slapp nu aaaaaaav…!”

(*klikk*)

Jeg lurer på om han vet hvor mange nærdødenopplevelser han egentlig har hatt….?

Om telefonselgere - folk som selger telefoner...

Jeg har tidligere nevnt telefonselgere og deres standhaftige arbeid for å få tak i meg... Nå lurer jeg litt på, jeg, om telefonselgerne muligens tror at jeg det er noe i veien med telefonen min (og at jeg som en direkte årsak av dette ikke tar telefonen), og at de dermed har meldt i fra til en annen type selgere... skjønt, selgere...? Her dreier det seg ikke en gang om salg, men om fantastisk gavmilde personer som faktisk ønsker å gi meg mobiltelefoner...! Eller... det er vel muligens ikke så mye snakk om at de ønsker det, som om at de faktisk er forpliktet til å gi meg disse telefonene... På én måned har det kommet inn intet mindre enn 19 (!) mailer, der disse menneskene fortvilet forsøker å få gitt meg en telefon... (litt stort bilde, jeg vet, men du må jo kunne lese det som står der...)

Det er iPhone og Samsung og Nokia om hverandre, og det gratuleres og minnes om avhenting - og etterhvert mener jeg i tillegg å kunne spore en viss frustrasjon over at jeg ikke vil ha disse telefonene...

"Jeg forstår ikke hvorfor du ikke henter din Samsung-telefon?" spør en av dem... og ordlyden leder tankene hen på en litt sår og fornærmet tone... Jeg ser for meg en hoderystende selger, med lett anklagende og såret blikk... "jeg fatter det bare ikke..." Og jeg svarer: for at jeg har telefon.. for at Samsung E1080 er en komplett dritt-telefon... for at jeg faktisk har mer enn 42 i iq (noe jeg anser er kravet for ikke å gå på denne typen kampanje)... ...eller... jeg svarer jo ikke det... ikke til dem... jeg sier ingenting til dem, jeg, bare venter og samler på mailene deres... jeg kommer muligens til å svare med et høflig "nei takk" på mail nummer hundre, men det er langt i fra sikkert... Kanskje jeg bare fortsetter å samle på disse mailene - bare for å se hvor mange jeg ender opp med...?

Jeg kan ikke annet enn å synes synd på menneskene bak disse mailene; de må (ved siden av telefonselgere) ha verdens verste jobb...! Jeg vedder for at de bløffer om hva de jobber med når de møter noen for første gang: "hva jeg jobber med...?  jeg.. eh... jobber som billettkontrollør på kino... du da?" 

Men dette er altså årsaken til at de sliter seg ut av senga om morgenen: å fortvilet forsøke å få forært en eller annen dumstut en mobil som er utter crap... Syns det er litt trist, jeg... kanskje jeg skal svare likevel? bare for å være grei...? Neh... Da hadde det bare endt med at de hadde sendt meg en mobiltelefon - også hadde de blitt enda tristere når jeg ikke hentet den likevel...

Jeg skulle heller ønske noen var forpliktet til å gi meg en million (eller aller helst ti millioner)... Da skulle jeg hentet den... Banna bein!

Vil ha...

Vil ha millioner i banken og svimlende stort hus. Jeg vil ha ny bil på gårdsplassen, walk-in closet og flybilletter til alle verdenshjørner (for øvrig en betegnelse jeg synes er forholdsvis pussig, da jorden beviselig er hjørnefri). Jeg vil ha ork til å trene og jeg vil ha smaksløker som ikke kan fordra potetgull (eller sjokolade, for den del). Jeg vil ha viljestyrke til å slutte å røyke og jeg vil ha hukommelse til å huske alle gode idéer jeg får klokken to om natten når jeg egentlig skal sove. Jeg vil ha seriegull til Arsenal og jeg vil ha John Lennon tilbake (ikke den menneskespisende zombieversjonen, selvfølgelig, men en frisk og rask og produktiv John Lennon, som kan skrive fine sanger og ikke være gift med Yoko Ono. Helst vil jeg ha hele Beatles tilbake, men man kan ikke være kravstor). Jeg vil ha fred på jord og jeg vil ha Jimmy Choo-sko (og mange av dem). Jeg vil ha frisk luft og rent vann og kortere avstander. Jeg vil ha fornuftige (i henhold til min definisjon av fornuft – alt annet er uinteressant) politikere og punktlig kollektivtrafikk (og while we’re at it: jeg vil ha togbaner i Nord Norge). Jeg vil ha sol og varme og lett sønnavind og jeg vil ha det hele året. Jeg vil ha pose og sekk stappfull og jeg vil ha det nå med én gang – helst i går. Jeg vil ha ukentlig spabehandling og slutt på reality-tv. Jeg vil ha virusfri Facebook og chili con carne til middag… Den siste der kan jeg gjøre noe med – jeg går for den…