Sånn fra én straks middelaldrende hurpe til en annen... (eller: oss megger imellom)

Jeg vil - sånn for the record - opplyse om at jeg seint i går kveld fikk en mail fra en Fb-venn, som opplyste om at hun hadde delt - og kommentert - den linken som i voldsom grad forårsaket diskusjoner og synsinger etter gårdagens blogginnlegg... Hun fortalte at hun etterhvert også hadde slettet den (linken, altså) fordi hun syntes det hele tok av og ble for voldsomt.. ...og at hun - idet hun innså at innslaget var ment humoristisk - hadde ledd av det hele.

Det jeg synes er flott med dette - og dermed vurderer det dit hen at det fortjener plass her i bloggen - er at hun tok sitt ansvar som voksen alvorlig; hun kontaktet gjeldende far - og meg (!) som slett ikke har krav på verken unnskyldninger eller forklaringer, i og med at jeg faktisk bare er en høyst amatørmessig synser og mener, som skriver like mye for meg selv som for andre - og hun ordnet opp i det hele. Hun stod for sine meninger med tanke på hva hun synes er ok for en 17-åring å få lov til (noe jeg nok kan være enig med henne i, men som vel er en ganske annen diskusjon), men var klokkeklar på at den vendingen det hele hadde tatt ikke var greit. ...og det er, var og vil fortsette å være mitt poeng med dette etterhvert så famøse innlegget: det er ikke greit. Uansett hvem det er, men SPESIELT når det er barn: mobbing er ikke greit.

Og dette tok hun kontakt for å diskutere.
På mail. Ansikt til ansikt. Uten dekke av anonymitet.
Tøft!
Slikt står det respekt av.

Jeg tar av min imaginære hatt og utnevner vedkommende til januar 2012s absolutte superhurpe - og DET, mine venner, er en ærestittel!!!

Blogg off! (om ungdomsbloggere og onde gamle damer)

Jaaaada, jeg vet det: det er en hel evighet siden forrige gang jeg skrev noe her.

Jeg er på et vis avhengig av tilstrekkelig irritasjon for å produsere, og de tingene jeg irriterer meg over i hverdagen er i utgangspunktet ikke nok til å ”trigge” et blogginnlegg..

har liksom ikke vært tilstrekkelig irritert eller oppbrakt på en stund…

inntil nå... 

og hva, tenker du kanskje, er det som er så irriterende denne gangen?

Jo, det skal jeg fortelle deg:

Jeg har en venn… eller egentlig en gammel bekjent, men på Facebook er vi jo alle enten venner eller ikke bekjente i det hele tatt… Jeg mener: det hadde vel vært litt underlig om det plutselig dukket opp en forespørsel på Fjasern der Kari Nordmann ønsket å være en bekjent av deg..? Eller en gammel kjenning…? Nei, på Facebook er vi alle venner… og noen ganger er vi uenige, og vi diskuterer og vi synes den vi diskuterer med er lovlig stupid, men vi er likevel venner – og trykker ”liker” dersom vedkommende legger ut en festlig link to timer senere for vi vet jo at vedkommende egentlig er kjekk og grei…

Men noen mennesker er ikke så veldig kjekk og grei i det hele tatt…

noen mennesker skulle egentlig vært fratatt tastatur og nett-tilgang for evig tid…

noen mennesker er så korttenkte at de muligens ikke en gang burde få lov til å forlate rommet uten offentlig lønnet støttekontakt…!

Men vi kommer tilbake til dem…

Det var denne vennen, da… denne vennen har en datter.

Et nydelig vakkert lite menneske i midten av tenårene, som – på lik linje med stadig flere jenter på den alderen – har en blogg… en videoblogg, der hun skriver og snakker og legger ut bilder – slik de gjerne gjør i den alderen… av og til er hun spissfindig og morsom og ironisk og bruker bloggen til å kritisere sin egen generasjon for dens overfladiskhet og tidvise dumhet… mens andre ganger er hun en helt vanlig ungdom med ungdommers utfordringer – og sier ting som vi voksne muligens ikke føler er riktig så fullt av snert…

I dag fikk jeg altså vite at denne bloggen (hennes altså, ikke min) har blitt linket ut og latterliggjort på det groveste på Facebook, der uttalelser om hennes intellekt og generelle menneskeverd har blitt stilt spørsmålstegn ved. Jenta har altså opplevd nettmobbing i praksis.

Og da tenker du kanskje at ungdommer kan være grusomme… eller at noen burde snakke med foreldrene til disse mobberne… eller at der kan vi se når ungdommer får boltre seg på internett uten voksentilsyn…

Og så kan jeg fortelle deg at mobberne ikke er ungdommer…

Jeg kan fortelle deg at mobberne er voksne (i alle fall i alder) mennesker som har – eller kunne hatt – barn i samme alder som denne unge bloggefrøkna…

voksne mennesker som har tent virtuelle lys i kampen mot mobbing i Facebooks newsfeed, men som nå helt har glemt hvor voldsomt imot mobbing de faktisk er…

voksne mennesker som finner det helt på sin plass å bruke offentlige nettsamfunn til å angripe og – etter beste evne – ydmyke et barn…

Og så kan en jo spørre: hvem er denne bloggen for?

Blir den produsert for jevnaldrende jenter og gutter som er inneforstått med generasjonens humor og tilhørende lingo…

…eller blir den produsert for straks middelaldrende kvinner med selvhevdelsesbehov langt ut over det normale – og en ubegrunnet selvtillit kun overskygget av mangelen på empati, intellekt og generell selvinnsikt? Jeg vet ikke, jeg, men jeg gjetter på det første…

og hva i helvete har voksne mennesker på over 40 år å gjøre på en 16-årings videoblogg i utgangspunktet?

Og jada: før det renner over av: ”Hun har selv valgt å legge det ut, da må hun tåle bla bla bla..”, så har jeg et par ting å si: for det første: jenta (og utallige jenter og gutter med henne) produserer en blogg, hun har ikke stilt til valg. For det andre: hun er for Fanden et barn!!!

Jeg tenker også at det kan være greit – i tilfelle det på noen som helst måte er uklart – å gjøre oppmerksom på, at dersom du ikke liker det jeg – eller en annen blogger – produserer, så står det deg fritt å la være å lese eller besøke bloggen.

Jeg håper inderlig at jenta ikke lar seg stoppe – eller i det hele tatt affisere – av disse umenneskene…

Jeg håper inderlig at de som bidrar til denne hetsen ikke har barn selv…

Jeg håper inderlig at det ikke finnes mennesker som er avhengige av disse utyskenes empati og medmenneskelighet…

Jeg håper inderlig at mine barn aldri må ha noe med disse menneskene å gjøre…

Jeg håper inderlig at jeg aldri noen sinne møter et av disse menneskene i et mørkt smug…

De aller fleste er heldigvis ikke en del av disse menneskene.

De aller fleste er fornuftige, empatiske mennesker med gjennomsnittlig utviklet nettikette.

De aller fleste trenger ikke føle seg truffet av dette innlegget…

…men til dere som gjør det: BLOGG OFF!!!!

Folk, altså...!

Av og til blir jeg så aldeles eitrende forbannet at jeg utvikler god, gammeldags åndenød.

Det finnes nemlig mennesker i mitt liv som – etter enkelte situasjoner å dømme – eksisterer ene og alene for å trykke på alt jeg har av knapper…

Som når jeg har vasket badet og plassert alt av pyntesåper og lys og fine ting pent på sin plass, hengt opp håndklær som matcher dusjforhenget, speilet skinner og badet dufter av liljer og lavendel…

…og fem minutter senere står doringen oppe, der ligger en tom dorullhylse på benken (ved siden av pyntesåpene!), der er tannpasta på speilet og det en gang så velduftende, blå håndkleet ligger i en krøll på gulvet, mens et oransje mareritt har tatt dets plass på knaggen…

Eller når jeg har ryddet på stua, og satt alt akkurat slik som jeg vil ha det, med telys og andre lys i sirlige mønstre og godt uttenkte vinkler, der pynteputene er banket opp og nitid plassert, slik at sofaen ser så innbydende ut som den overhodet kan, mens Norah Jones’ liflige stemme smyger seg ut av høyttalerne på et volumnivå som hører hjemme i møblerte hjem…

…og fem minutter senere har noen kastet seg ned i sofaen og presset pynteputene flate, telysmønsteret på salongbordet forstyrres av aviser og kaffekopper og alskens rot som slett ikke inngår i mine veloverveide interiøridéer… i tillegg kan en tidvis erfare at lydstemningen blir brutt av at enkelte synger høylydt med – og det uten å egentlig beherske kunsten nevneverdig bra…

Eller når jeg endelig har kjøkkenet slik som jeg vil ha det: benkene skinner, der er ingen tilfeldigheter som råder når det kommer til vinkling av krydderglassetiketter, ”tilfeldig” plasserte kjøkkenhåndklær med stilfulle mønstre og dekorativ oppstabling av frukt i dertil egnet fruktfat…

…og fem minutter senere har noen forsynt seg av drueklasene eller nappet til seg et eple, slik at mandarinen har falt ned og ligger aldeles lite flatterende, halvveis gjemt under en banan – som slett ikke ligger så lekkert lenger.. noen har plassert smuler på skjærfjøla og skittenkopper (eller i alle fall én skittenkopp, men én er nok!) i vasken, og kjøkkenhåndkleets stilfulle mønster vises ikke lenger – i og med at noen har brettet det helt feil – og plassert det tilsvarende…

Jeg gjør til enhver tid (eller.. i alle fall ofte…) mitt beste for å få hjemmet vårt til å minne mest mulig om en reportasje i en interiørkatalog, slik at det skal se så trivelig og beboelig ut som mulig… …men hva er vitsen med det dersom folk absolutt skal drive å leve der hele tiden!? Jeg mener: selv om vi bor fem mennesker i dette huset, trenger det da vel ikke bære preg av å være bebodd…? Det burde da være mulig å framvise en liten anelse forståelse for at ikke alle ønsker å ha det slik i hjemmet sitt? Det dreier seg jo faktisk om å ta hensyn til dem en lever sammen med.. Det burde være unødvendig at en nesten skal føle seg som på besøk i sitt eget hjem…!

Jeg sier det, jeg: enkelte mennesker er altså så inn i hampen urimelige innimellom…!   

…mens enkelte andre er usedvanlig tålmodige og tolerante mennesker;

Arve, du fortjener premie! <3

Om å "komme i orden"

Jeg har nylig flyttet, jeg… Ikke for det, jeg har flyttet mange ganger og er for så vidt forholdsvis øvd i aktiviteten, men denne gangen har jeg flyttet langt…

Ikke langt som i til Peru eller en annen del av verden, men langt som i ut av mitt elskede Harstad…

Så da ringer vi da, vi venninner og familie, og hører hvordan det går og om alt er som det skal og om det ellers er noe nytt å fortelle – og så kommer selvfølgelig spørsmålet som alltid kommer når noen har flyttet: "Har dere 'kommet i orden'?"

Og hva skal en stakkar svare på det?

Har bestikket fått tildelt en egen og fast skuff? Jada.

Har alle husets beboere innsett hvilke rom som tilhører dem og hvilke rom de ikke har generell adgang til? Utvilsomt.

Vet jeg hvor ting egentlig skal være når de ligger på henholdsvis stuegulv, spisebord og i trappen? Faretruende nært.

Er gjestesenga montert? Ikke riktig enda, men vi går mot en snarlig løsning her…

Vet jeg hvor alt er? Nope! Langtderifra! På ingen måte!

Men det har jeg da vitterlig aldri visst heller – uavhengig av hvor jeg har bodd eller hvor lenge, lever jeg livet i et forholdsvis oversiktlig kaos, der jeg mer eller mindre vet sånn ca hvor hva er… og når jeg nå plutselig forholder meg til fem mennesker (seks, om vi teller 17-åringens kjæreste og – gjennom den rollen – husets tidvise – og alltid velkomne – fosterdatter) og deres saker og ting og greier, hvordan kan jeg da antyde at jeg har kontroll…?

Dagliglivet tilskikker seg omtrent som følger i nr 20:

Der er klær og leker og telefonladere og tomme (eller halvfulle) glass overalt…

Der er sand og sko på det nyvaskede gulvet…

Der er alltids noen som ikke liker alt som serveres til middag…

Der er til enhver tid noen som står og holder kjøleskapsdøra åpen (til tross for stadige beskjeder om å lukke den igjen)…

Der er lyder fra onlinespill og tegnefilmer og lek og radio og latter og fotballkamper i komplett surround (akkompagnert, selvfølgelig, av en evig summing fra oppvask- og vaskemaskin)…

Der er til stadighet – og like overraskende hele tiden – fritt for brød i brødboksen og melk i kjøleskapet…

Der er håndklær på gulvet og i skittentøyskurven (men sjelden i badskapet der jeg i utgangspunktet så for meg at de skulle være)…

Det foregår en evig jakt etter sykkelhjelmer og yndlingsbukser og fjernkontroller og sko (sistnevnte dreier seg om mine egne sko som på ingen måte virker å være innstilt på å bli lokalisert… Tre bugg og hederlig omtale til den eller de som kan oppklare det mysteriumet!)

Og tro det eller ei: vi stortrives! Her er ikke ett kjedelig øyeblikk i nr 20…

…og så lenge alle husets beboere er lokaliserte, mette, trygge og smilende når kvelden kommer – da må vi vel på et eller annet vis kunne påberope oss å ha kommet i orden…?

Vel, vi må muligens komme tilbake til det…

...vil være venn med deg på Facebook

Jeg fikk en venneforespørsel på Facebook i dag…

Ikke i seg selv et tema å ta opp på bloggen… Jeg mener: det hender ikke så sjeldent at jeg føler at jeg må dele det med hele verden (eller den delen av verden som ramler innom her, for å være eksakt..).

La oss si at vedkommende het Per Hansen – et ikke uvanlig navn – og at jeg muligens møtte ham én gang for tretten år siden (hva vet jeg?), og nå sender han meg altså en venneforespørsel… Så langt, for så vidt helt i orden…

Men Per Hansen og hans noe velbrukte navn får ingen bjeller til å ringe hos meg, så da går jeg – slik de fleste gjør – inn på profilen hans for å se hvem han er…

og han er en hund… en sort og hvit og glad og skrekkelig søt hund, men like forbannet en hund… og blar jeg videre i profilbildealbumet hans, er han i tillegg en motorsykkel (type sort med to hjul – det er det jeg kan om motorsykler), en solnedgang, et fjell, Pikachu (du vet, den ultimate Pokémon) og en kjempestor veltet bjørk…

…som heter Per Hansen…

og bor i Oslo…

og er mann…

og er født i 1970…

og mitt spørsmål er: hvordan i all verden mener Per Hansen (og alle Per Hansen’er i vårt langstrakte land) at jeg på noe som helst slags vis skal kjenne ham igjen?!

På hvilket vis anser han at det er på sin plass å forvente at jeg skal vite hvem han er?!

Har folk generelt ingen tanker om hva et profilbilde er?! Jeg tenker vel egentlig litt som så; at dersom du ikke har intelligens nok til å vite hva et profilbilde er – eller hva dets hensikt er – så vil jeg pokker ikke ha deg som venn…!

Så da sitter jeg der, da, med valgmulighetene ”bekreft” og ”ikke nå” (for Facebook har fortsatt til gode å legge inn en ”ikkefaen"-knapp, til tross for at det definitivt er et reellt behov for en...) og jeg tenker som så: at jeg har venner nok… og jeg vet hvem de er og hvordan de ser ut… Hva er det forøvrig for suspekte ting enkelte mennesker har for seg, dersom de ikke tør å vise bilde av hvem de er til vennene sine (det være seg på Facebook eller irl)...? Jeg vil ikke være venn med en solnedgang..

Jeg vil egentlig gjerne være venn med Pikachu, men har ikke fått venneforespørsel derfra enda..

Angående Per Hansen, så trykket jeg ”ikke nå”…

The bitch is back....?

Jeg har gjennom mesteparten av mitt snart førti år lange liv irritert meg…

Jeg har irritert meg over alt og alle og hva folk gjør og hva de sier (for ikke å snakke om hva de ikke gjør og ikke sier…!) Jeg har ergret meg aldeles infernalsk over bagateller og alskensk snurrigheter – og alt til ingen nytte…

Jeg har ikke kunnet benytte nevnte irritasjon til noe som helst..

Ikke før nå (eller for rundt regnet et halvt år siden), da jeg oppdaget bloggosfæren.

Så da ergret jeg meg, da, i full offentlighet… Jeg lot meg irritere og rive med og var inderlig fornøyd med denne muligheten til å faktisk benytte min tidvise sneversynthet til noe – om ikke positivt – så i alle fall produktivt…

Og hva skjer? Jo; jeg slutter å ergre meg…! Jeg har gjennomgått en voldsom endring, og har blitt et aldeles fortreffelig og tolerant menneske som ingenlunde lar meg irritere over livets tilskikkelser…

Jeg har vandret gjennom denne sommeren med blomster og rosa hjerter og kvitrende småfugler rundt hodet, og har aldeles ikke fått med meg at enkelte mennesker har vanskelig for å tilegne seg kunnskap om alt fra køkultur til folkeskikk, være seg på flyplass, på butikk eller i bar…

Jeg har slett ikke fått med meg at enkelte – heller enn å være ute å nyte de lange, varme dagene som har vært – tilbringer dagen inne foran skjermen, mens de klager på Facebook og Twitter og hva det nå enn er over herværende forferdelige sommer…

Jeg har ikke en gang registrert at neewsfeed’en på Facebook mer har vært en annonsevegg for stemming på ditt og stemming på datt, med ti innlegg på rad fra samme person – som prøver å overbevise verden om at deres barn i langt større grad enn andres barn egner seg som såpeunger og påleggsunger og what not…

Og heldigvis har jeg ikke i det hele tatt hengt meg opp i at der finnes mennesker som er så skammelig smålige og så navlebeskuende at de ikke ser noe som helst galt i å benytte nasjonale tragedier til å fremme egne saker – være seg politisk ståsted eller personlige meninger (som i mitt syn tidvis kun hører hjemme i Okefenokee-sumpen sammen med Billy-Bob og nygrillede alligatorunger)…

Takk og lov har jeg altså ikke fått med meg noe av dette – og har dermed ikke kunnet blogge om det… Jeg har heller ikke et eneste ondt ord å si om Tele2 og deres evne til å levere internett-tjenester (som har resultert i en bortimot nettløs sommer)…

Men nå er sommeren på hell.. Vi vet det stemmer, til tross for at værgudene smeller til med godt over 20 grader… Vi har da kalender og vet når det er høst!

Og jeg satser på en høst full av irritasjonsmomenter og ergrelser (samt tilstedeværende internett, heretter ikke levert av Tele2), slik at dere nok en gang kan motta kjeft – om ikke på daglig basis – så i alle fall oftere enn hver tredje måned… For ærlig talt: det er vel få ting som er så langt inn i margen irriterende som bloggere som aldri kommer med nye innlegg…!

Fremskritt.....?

Det står en eldre herremann foran meg ved sigarettautomaten på dagligvarebutikken…

Han tviholder på lappen med koder og navn på det produktet han skal ha…

Han sto foran meg i køen ved automaten der vi fikk disse lappene utlevert også, der han møtte tydelige utfordringer ved touch-skjermen idet ønsket nikotinkilde ble avkrevd valgt…

”Unnskyld…” han henvendte seg noe beskjemmet til meg… ”Jeg skulle hatt en rødmiks med papir…” sier han, og er ikke en gang i nærheten av å møte blikket mitt mens han sier det… ”Hadde du orket å hjelpe meg?”

Han så litt ned og litt på skjermen, men blikket var ikke en gang i nærheten av meg (det skal sies at jeg er langt i fra noen liten dame, og det er ganske godt gjort å stå så nærme uten en gang å la blikket sneie meg…!)

Jeg lot som om jeg slett ikke hadde blitt irritert over at han brukte så lang tid, smilte og sa at jeg selvfølgelig kunne hjelpe til… - og sa meg enig i at det jammen ikke er barebare å finne ut av alle disse nye greiene…

Dermed stod han foran meg i kassen der han leverte inn lappen sin, og en kunne faktisk se at mannen fysisk falt sammen idet han innså at han heller ikke her kom til å få utlevert nikotin…

Så nå står han altså foran meg ved maskinen… han leser den nøye for å unngå å gjøre noe overilt… Det kan virke som om han egentlig engster seg litt for om det kommer til å oppstå en eksplosjon dersom han gjør noe feil… …eller kanskje det går en alarm..? …eller kanskje noen må komme å hjelpe ham, slik at alle i butikken kan se at han ikke forstår seg på denne maskinen…? Han puster tungt, og jeg er et øyeblikk redd for at mannen er på tur inn i et hjerteinfarkt… Heldigvis er han ikke det, og etter et øyeblikk tar han sats og strekker lappen mot maskinen.. Han forsøker først å putte lappen inn der hvor scanneren står… lappen er imidlertid opp ned, slik at scanneren ikke finner noen kode… Deretter forsøker han å holde lappen foran det lille, ovale hullet der en kan putte brukte lapper, men (logisk nok) ingenting skjer… Han bøyer seg og sjekker bak plasten i luka (man vet aldri, kanskje det skjedde noe likevel?), men der finnes ikke annet enn brukte lapper fra tidligere kunder…

På ny vender han blikket mot den delen som faktisk har skanner, han holder lappen riktig vei denne gangen, men nå har den (lappen, altså) blitt så krøllete at det er umulig for maskinen å lese av noe som helst…

Til slutt ser han på meg med oppgitthet i blikket… Jeg tilbyr meg å hjelpe, og han takker ja med et sukk…

Jeg må rette ut lappen litt før jeg prøver den foran scanneren… Strekkoden har gjennomgått tilstrekkelig til at jeg må prøve tre-fire ganger før der endelig faller en tobakk ned i luka…

Jeg tar den opp og gir ham den… Han tar i mot tobakken, kaster et kjapt blikk på meg, snur på hælen og går, mens han mumler med irritert stemme: ”Er det dette de kaller fremskritt, så kan de få beholde faenskapet!”

”Nei, bevares, vær så god, bare hyggelig!” tenker jeg en anelse sarkastisk… men jeg kan ikke annet enn å innrømme at jeg skjønner hva han mener….