Sånn fra én straks middelaldrende hurpe til en annen... (eller: oss megger imellom)

Jeg vil - sånn for the record - opplyse om at jeg seint i går kveld fikk en mail fra en Fb-venn, som opplyste om at hun hadde delt - og kommentert - den linken som i voldsom grad forårsaket diskusjoner og synsinger etter gårdagens blogginnlegg... Hun fortalte at hun etterhvert også hadde slettet den (linken, altså) fordi hun syntes det hele tok av og ble for voldsomt.. ...og at hun - idet hun innså at innslaget var ment humoristisk - hadde ledd av det hele.

Det jeg synes er flott med dette - og dermed vurderer det dit hen at det fortjener plass her i bloggen - er at hun tok sitt ansvar som voksen alvorlig; hun kontaktet gjeldende far - og meg (!) som slett ikke har krav på verken unnskyldninger eller forklaringer, i og med at jeg faktisk bare er en høyst amatørmessig synser og mener, som skriver like mye for meg selv som for andre - og hun ordnet opp i det hele. Hun stod for sine meninger med tanke på hva hun synes er ok for en 17-åring å få lov til (noe jeg nok kan være enig med henne i, men som vel er en ganske annen diskusjon), men var klokkeklar på at den vendingen det hele hadde tatt ikke var greit. ...og det er, var og vil fortsette å være mitt poeng med dette etterhvert så famøse innlegget: det er ikke greit. Uansett hvem det er, men SPESIELT når det er barn: mobbing er ikke greit.

Og dette tok hun kontakt for å diskutere.
På mail. Ansikt til ansikt. Uten dekke av anonymitet.
Tøft!
Slikt står det respekt av.

Jeg tar av min imaginære hatt og utnevner vedkommende til januar 2012s absolutte superhurpe - og DET, mine venner, er en ærestittel!!!

Blogg off! (om ungdomsbloggere og onde gamle damer)

Jaaaada, jeg vet det: det er en hel evighet siden forrige gang jeg skrev noe her.

Jeg er på et vis avhengig av tilstrekkelig irritasjon for å produsere, og de tingene jeg irriterer meg over i hverdagen er i utgangspunktet ikke nok til å ”trigge” et blogginnlegg..

har liksom ikke vært tilstrekkelig irritert eller oppbrakt på en stund…

inntil nå... 

og hva, tenker du kanskje, er det som er så irriterende denne gangen?

Jo, det skal jeg fortelle deg:

Jeg har en venn… eller egentlig en gammel bekjent, men på Facebook er vi jo alle enten venner eller ikke bekjente i det hele tatt… Jeg mener: det hadde vel vært litt underlig om det plutselig dukket opp en forespørsel på Fjasern der Kari Nordmann ønsket å være en bekjent av deg..? Eller en gammel kjenning…? Nei, på Facebook er vi alle venner… og noen ganger er vi uenige, og vi diskuterer og vi synes den vi diskuterer med er lovlig stupid, men vi er likevel venner – og trykker ”liker” dersom vedkommende legger ut en festlig link to timer senere for vi vet jo at vedkommende egentlig er kjekk og grei…

Men noen mennesker er ikke så veldig kjekk og grei i det hele tatt…

noen mennesker skulle egentlig vært fratatt tastatur og nett-tilgang for evig tid…

noen mennesker er så korttenkte at de muligens ikke en gang burde få lov til å forlate rommet uten offentlig lønnet støttekontakt…!

Men vi kommer tilbake til dem…

Det var denne vennen, da… denne vennen har en datter.

Et nydelig vakkert lite menneske i midten av tenårene, som – på lik linje med stadig flere jenter på den alderen – har en blogg… en videoblogg, der hun skriver og snakker og legger ut bilder – slik de gjerne gjør i den alderen… av og til er hun spissfindig og morsom og ironisk og bruker bloggen til å kritisere sin egen generasjon for dens overfladiskhet og tidvise dumhet… mens andre ganger er hun en helt vanlig ungdom med ungdommers utfordringer – og sier ting som vi voksne muligens ikke føler er riktig så fullt av snert…

I dag fikk jeg altså vite at denne bloggen (hennes altså, ikke min) har blitt linket ut og latterliggjort på det groveste på Facebook, der uttalelser om hennes intellekt og generelle menneskeverd har blitt stilt spørsmålstegn ved. Jenta har altså opplevd nettmobbing i praksis.

Og da tenker du kanskje at ungdommer kan være grusomme… eller at noen burde snakke med foreldrene til disse mobberne… eller at der kan vi se når ungdommer får boltre seg på internett uten voksentilsyn…

Og så kan jeg fortelle deg at mobberne ikke er ungdommer…

Jeg kan fortelle deg at mobberne er voksne (i alle fall i alder) mennesker som har – eller kunne hatt – barn i samme alder som denne unge bloggefrøkna…

voksne mennesker som har tent virtuelle lys i kampen mot mobbing i Facebooks newsfeed, men som nå helt har glemt hvor voldsomt imot mobbing de faktisk er…

voksne mennesker som finner det helt på sin plass å bruke offentlige nettsamfunn til å angripe og – etter beste evne – ydmyke et barn…

Og så kan en jo spørre: hvem er denne bloggen for?

Blir den produsert for jevnaldrende jenter og gutter som er inneforstått med generasjonens humor og tilhørende lingo…

…eller blir den produsert for straks middelaldrende kvinner med selvhevdelsesbehov langt ut over det normale – og en ubegrunnet selvtillit kun overskygget av mangelen på empati, intellekt og generell selvinnsikt? Jeg vet ikke, jeg, men jeg gjetter på det første…

og hva i helvete har voksne mennesker på over 40 år å gjøre på en 16-årings videoblogg i utgangspunktet?

Og jada: før det renner over av: ”Hun har selv valgt å legge det ut, da må hun tåle bla bla bla..”, så har jeg et par ting å si: for det første: jenta (og utallige jenter og gutter med henne) produserer en blogg, hun har ikke stilt til valg. For det andre: hun er for Fanden et barn!!!

Jeg tenker også at det kan være greit – i tilfelle det på noen som helst måte er uklart – å gjøre oppmerksom på, at dersom du ikke liker det jeg – eller en annen blogger – produserer, så står det deg fritt å la være å lese eller besøke bloggen.

Jeg håper inderlig at jenta ikke lar seg stoppe – eller i det hele tatt affisere – av disse umenneskene…

Jeg håper inderlig at de som bidrar til denne hetsen ikke har barn selv…

Jeg håper inderlig at det ikke finnes mennesker som er avhengige av disse utyskenes empati og medmenneskelighet…

Jeg håper inderlig at mine barn aldri må ha noe med disse menneskene å gjøre…

Jeg håper inderlig at jeg aldri noen sinne møter et av disse menneskene i et mørkt smug…

De aller fleste er heldigvis ikke en del av disse menneskene.

De aller fleste er fornuftige, empatiske mennesker med gjennomsnittlig utviklet nettikette.

De aller fleste trenger ikke føle seg truffet av dette innlegget…

…men til dere som gjør det: BLOGG OFF!!!!