17. mai 2011 i ord og bilder...

Okei. 17. mai. Opp og hopp. De siste dagenes varme og sol er erstattet av en forholdsvis grå affære som truer med å gå over i regn. Det planlagte 17. mai-antrekket utgår med høye kneløft, hornmusikk og muligens et par tilhørende hurrarop... Har på ingen måte noen form for backup-plan, så jeg tenker jeg blir nødt til å snu klesskapet på vranga i håp om å lokalisere noe som kan signalisere at jeg kommer fra et møblert hjem... Som tenkt, så gjort....

I kaoset finner jeg fram noe som jeg til en viss grad kan stå inne for, hiver det på og husjer alt og alle (herunder meg selv, min sønn, hans kjæreste og hennes hund) ut av døren for obligatorisk fotoseanse utenfor døra... 

Ned til byen akkurat så seint at vi gikk glipp av barnetoget, men reddet oss et bra bord på kunstforeningas kafé... Koselig, med god mat og folk jeg er glad i meget godt representert: venner og unger og ungers venner og venners unger... Så får det heller bli forbigått i stillhet at kjæreste og bonusbarn var sørgelig langt borte - det tar vi igjen ved neste anledning.. Spiste meg nøyaktig passe kvalm på kake og var fornøyd med det...
Hjem igjen, og litt frossen etter å ha gått til byen uten jakke..
Ned for å se russetoget (etter omsider å ha fått varmen i meg)... Greit russetog... Noe teit, noe morsomt og noe flaut.. Akkurat som russetog skal være...
For meg var russetogets høydepunkt plakaten om min venninne Hanne (som i vinter fikk sprengt postkassa si (!)) ikke at hun fikk sprengt postkassa, selvfølgelig, men at hun ble nevnt i russetoget..

...og mens jeg står og tar bilde av dette for å kunne sende det til henne i tilfelle hun ikke ser det (russetoget, altså) blir jeg sklitaklet av et pøbelfrø av en guttunge i 9-årsalderen på jakt på russekort...!!!! Hva i himmelens navn trodde han??? At jeg skulle slåss med ham om russekortene??? At jeg var iherdig samler og klar til å legge meg på kne for å plukke russekort opp av gata??? I rent instinkt forsøkte jeg å ikke lande på ham (klarte det fint), men i ettertid angrer jeg på at jeg ikke siktet på ham...! Den gutten bør nevne meg spesifikt i aftenbønnen i kveld, samtidig som han takker sin skaper for at jeg har blitt akkurat litt for gammel til å gå på byen 16. mai.. Hadde jeg vært bakfull i dag, hadde nok gutten og min impulskontroll vært nede for telling... Personlig føler jeg at jeg tross alt er litt for ung til å allerede bli angrepet ungdom - og han var ikke en gang ute etter veska mi...!

Vel, karma ville det slik at damer med oppslåtte knær fikk trøst, og første delen av kvelden ble dermed tilbragt hos Lenadamen og hennes eminente kokkekjæreste for inntak av fabelaktig godt lammelår...
Nå er 17. mai stort sett over, og for å oppsummere: Jeg har blått kne, snop på bordet, film i dvd-spilleren, rødt i glasset og verdens beste pledd... Alt i alt min aller beste 17. mai noen sinne... ...tusen takk - og hurra!