lørdag 12. november 2011

Folk, altså...!

Av og til blir jeg så aldeles eitrende forbannet at jeg utvikler god, gammeldags åndenød.
Det finnes nemlig mennesker i mitt liv som – etter enkelte situasjoner å dømme – eksisterer ene og alene for å trykke på alt jeg har av knapper…

Som når jeg har vasket badet og plassert alt av pyntesåper og lys og fine ting pent på sin plass, hengt opp håndklær som matcher dusjforhenget, speilet skinner og badet dufter av liljer og lavendel…
…og fem minutter senere står doringen oppe, der ligger en tom dorullhylse på benken (ved siden av pyntesåpene!), der er tannpasta på speilet og det en gang så velduftende, blå håndkleet ligger i en krøll på gulvet, mens et oransje mareritt har tatt dets plass på knaggen…

Eller når jeg har ryddet på stua, og satt alt akkurat slik som jeg vil ha det, med telys og andre lys i sirlige mønstre og godt uttenkte vinkler, der pynteputene er banket opp og nitid plassert, slik at sofaen ser så innbydende ut som den overhodet kan, mens Norah Jones’ liflige stemme smyger seg ut av høyttalerne på et volumnivå som hører hjemme i møblerte hjem…
…og fem minutter senere har noen kastet seg ned i sofaen og presset pynteputene flate, telysmønsteret på salongbordet forstyrres av aviser og kaffekopper og alskens rot som slett ikke inngår i mine veloverveide interiøridéer… i tillegg kan en tidvis erfare at lydstemningen blir brutt av at enkelte synger høylydt med – og det uten å egentlig beherske kunsten nevneverdig bra…

Eller når jeg endelig har kjøkkenet slik som jeg vil ha det: benkene skinner, der er ingen tilfeldigheter som råder når det kommer til vinkling av krydderglassetiketter, ”tilfeldig” plasserte kjøkkenhåndklær med stilfulle mønstre og dekorativ oppstabling av frukt i dertil egnet fruktfat…
…og fem minutter senere har noen forsynt seg av drueklasene eller nappet til seg et eple, slik at mandarinen har falt ned og ligger aldeles lite flatterende, halvveis gjemt under en banan – som slett ikke ligger så lekkert lenger.. noen har plassert smuler på skjærfjøla og skittenkopper (eller i alle fall én skittenkopp, men én er nok!) i vasken, og kjøkkenhåndkleets stilfulle mønster vises ikke lenger – i og med at noen har brettet det helt feil – og plassert det tilsvarende…

Jeg gjør til enhver tid (eller.. i alle fall ofte…) mitt beste for å få hjemmet vårt til å minne mest mulig om en reportasje i en interiørkatalog, slik at det skal se så trivelig og beboelig ut som mulig… …men hva er vitsen med det dersom folk absolutt skal drive å leve der hele tiden!? Jeg mener: selv om vi bor fem mennesker i dette huset, trenger det da vel ikke bære preg av å være bebodd…? Det burde da være mulig å framvise en liten anelse forståelse for at ikke alle ønsker å ha det slik i hjemmet sitt? Det dreier seg jo faktisk om å ta hensyn til dem en lever sammen med.. Det burde være unødvendig at en nesten skal føle seg som på besøk i sitt eget hjem…!
Jeg sier det, jeg: enkelte mennesker er altså så inn i hampen urimelige innimellom…!   




…mens enkelte andre er usedvanlig tålmodige og tolerante mennesker;
Arve, du fortjener premie! <3