Folk, altså...!

Av og til blir jeg så aldeles eitrende forbannet at jeg utvikler god, gammeldags åndenød.

Det finnes nemlig mennesker i mitt liv som – etter enkelte situasjoner å dømme – eksisterer ene og alene for å trykke på alt jeg har av knapper…

Som når jeg har vasket badet og plassert alt av pyntesåper og lys og fine ting pent på sin plass, hengt opp håndklær som matcher dusjforhenget, speilet skinner og badet dufter av liljer og lavendel…

…og fem minutter senere står doringen oppe, der ligger en tom dorullhylse på benken (ved siden av pyntesåpene!), der er tannpasta på speilet og det en gang så velduftende, blå håndkleet ligger i en krøll på gulvet, mens et oransje mareritt har tatt dets plass på knaggen…

Eller når jeg har ryddet på stua, og satt alt akkurat slik som jeg vil ha det, med telys og andre lys i sirlige mønstre og godt uttenkte vinkler, der pynteputene er banket opp og nitid plassert, slik at sofaen ser så innbydende ut som den overhodet kan, mens Norah Jones’ liflige stemme smyger seg ut av høyttalerne på et volumnivå som hører hjemme i møblerte hjem…

…og fem minutter senere har noen kastet seg ned i sofaen og presset pynteputene flate, telysmønsteret på salongbordet forstyrres av aviser og kaffekopper og alskens rot som slett ikke inngår i mine veloverveide interiøridéer… i tillegg kan en tidvis erfare at lydstemningen blir brutt av at enkelte synger høylydt med – og det uten å egentlig beherske kunsten nevneverdig bra…

Eller når jeg endelig har kjøkkenet slik som jeg vil ha det: benkene skinner, der er ingen tilfeldigheter som råder når det kommer til vinkling av krydderglassetiketter, ”tilfeldig” plasserte kjøkkenhåndklær med stilfulle mønstre og dekorativ oppstabling av frukt i dertil egnet fruktfat…

…og fem minutter senere har noen forsynt seg av drueklasene eller nappet til seg et eple, slik at mandarinen har falt ned og ligger aldeles lite flatterende, halvveis gjemt under en banan – som slett ikke ligger så lekkert lenger.. noen har plassert smuler på skjærfjøla og skittenkopper (eller i alle fall én skittenkopp, men én er nok!) i vasken, og kjøkkenhåndkleets stilfulle mønster vises ikke lenger – i og med at noen har brettet det helt feil – og plassert det tilsvarende…

Jeg gjør til enhver tid (eller.. i alle fall ofte…) mitt beste for å få hjemmet vårt til å minne mest mulig om en reportasje i en interiørkatalog, slik at det skal se så trivelig og beboelig ut som mulig… …men hva er vitsen med det dersom folk absolutt skal drive å leve der hele tiden!? Jeg mener: selv om vi bor fem mennesker i dette huset, trenger det da vel ikke bære preg av å være bebodd…? Det burde da være mulig å framvise en liten anelse forståelse for at ikke alle ønsker å ha det slik i hjemmet sitt? Det dreier seg jo faktisk om å ta hensyn til dem en lever sammen med.. Det burde være unødvendig at en nesten skal føle seg som på besøk i sitt eget hjem…!

Jeg sier det, jeg: enkelte mennesker er altså så inn i hampen urimelige innimellom…!   

…mens enkelte andre er usedvanlig tålmodige og tolerante mennesker;

Arve, du fortjener premie! <3

Om å "komme i orden"

Jeg har nylig flyttet, jeg… Ikke for det, jeg har flyttet mange ganger og er for så vidt forholdsvis øvd i aktiviteten, men denne gangen har jeg flyttet langt…

Ikke langt som i til Peru eller en annen del av verden, men langt som i ut av mitt elskede Harstad…

Så da ringer vi da, vi venninner og familie, og hører hvordan det går og om alt er som det skal og om det ellers er noe nytt å fortelle – og så kommer selvfølgelig spørsmålet som alltid kommer når noen har flyttet: "Har dere 'kommet i orden'?"

Og hva skal en stakkar svare på det?

Har bestikket fått tildelt en egen og fast skuff? Jada.

Har alle husets beboere innsett hvilke rom som tilhører dem og hvilke rom de ikke har generell adgang til? Utvilsomt.

Vet jeg hvor ting egentlig skal være når de ligger på henholdsvis stuegulv, spisebord og i trappen? Faretruende nært.

Er gjestesenga montert? Ikke riktig enda, men vi går mot en snarlig løsning her…

Vet jeg hvor alt er? Nope! Langtderifra! På ingen måte!

Men det har jeg da vitterlig aldri visst heller – uavhengig av hvor jeg har bodd eller hvor lenge, lever jeg livet i et forholdsvis oversiktlig kaos, der jeg mer eller mindre vet sånn ca hvor hva er… og når jeg nå plutselig forholder meg til fem mennesker (seks, om vi teller 17-åringens kjæreste og – gjennom den rollen – husets tidvise – og alltid velkomne – fosterdatter) og deres saker og ting og greier, hvordan kan jeg da antyde at jeg har kontroll…?

Dagliglivet tilskikker seg omtrent som følger i nr 20:

Der er klær og leker og telefonladere og tomme (eller halvfulle) glass overalt…

Der er sand og sko på det nyvaskede gulvet…

Der er alltids noen som ikke liker alt som serveres til middag…

Der er til enhver tid noen som står og holder kjøleskapsdøra åpen (til tross for stadige beskjeder om å lukke den igjen)…

Der er lyder fra onlinespill og tegnefilmer og lek og radio og latter og fotballkamper i komplett surround (akkompagnert, selvfølgelig, av en evig summing fra oppvask- og vaskemaskin)…

Der er til stadighet – og like overraskende hele tiden – fritt for brød i brødboksen og melk i kjøleskapet…

Der er håndklær på gulvet og i skittentøyskurven (men sjelden i badskapet der jeg i utgangspunktet så for meg at de skulle være)…

Det foregår en evig jakt etter sykkelhjelmer og yndlingsbukser og fjernkontroller og sko (sistnevnte dreier seg om mine egne sko som på ingen måte virker å være innstilt på å bli lokalisert… Tre bugg og hederlig omtale til den eller de som kan oppklare det mysteriumet!)

Og tro det eller ei: vi stortrives! Her er ikke ett kjedelig øyeblikk i nr 20…

…og så lenge alle husets beboere er lokaliserte, mette, trygge og smilende når kvelden kommer – da må vi vel på et eller annet vis kunne påberope oss å ha kommet i orden…?

Vel, vi må muligens komme tilbake til det…

...vil være venn med deg på Facebook

Jeg fikk en venneforespørsel på Facebook i dag…

Ikke i seg selv et tema å ta opp på bloggen… Jeg mener: det hender ikke så sjeldent at jeg føler at jeg må dele det med hele verden (eller den delen av verden som ramler innom her, for å være eksakt..).

La oss si at vedkommende het Per Hansen – et ikke uvanlig navn – og at jeg muligens møtte ham én gang for tretten år siden (hva vet jeg?), og nå sender han meg altså en venneforespørsel… Så langt, for så vidt helt i orden…

Men Per Hansen og hans noe velbrukte navn får ingen bjeller til å ringe hos meg, så da går jeg – slik de fleste gjør – inn på profilen hans for å se hvem han er…

og han er en hund… en sort og hvit og glad og skrekkelig søt hund, men like forbannet en hund… og blar jeg videre i profilbildealbumet hans, er han i tillegg en motorsykkel (type sort med to hjul – det er det jeg kan om motorsykler), en solnedgang, et fjell, Pikachu (du vet, den ultimate Pokémon) og en kjempestor veltet bjørk…

…som heter Per Hansen…

og bor i Oslo…

og er mann…

og er født i 1970…

og mitt spørsmål er: hvordan i all verden mener Per Hansen (og alle Per Hansen’er i vårt langstrakte land) at jeg på noe som helst slags vis skal kjenne ham igjen?!

På hvilket vis anser han at det er på sin plass å forvente at jeg skal vite hvem han er?!

Har folk generelt ingen tanker om hva et profilbilde er?! Jeg tenker vel egentlig litt som så; at dersom du ikke har intelligens nok til å vite hva et profilbilde er – eller hva dets hensikt er – så vil jeg pokker ikke ha deg som venn…!

Så da sitter jeg der, da, med valgmulighetene ”bekreft” og ”ikke nå” (for Facebook har fortsatt til gode å legge inn en ”ikkefaen"-knapp, til tross for at det definitivt er et reellt behov for en...) og jeg tenker som så: at jeg har venner nok… og jeg vet hvem de er og hvordan de ser ut… Hva er det forøvrig for suspekte ting enkelte mennesker har for seg, dersom de ikke tør å vise bilde av hvem de er til vennene sine (det være seg på Facebook eller irl)...? Jeg vil ikke være venn med en solnedgang..

Jeg vil egentlig gjerne være venn med Pikachu, men har ikke fått venneforespørsel derfra enda..

Angående Per Hansen, så trykket jeg ”ikke nå”…

The bitch is back....?

Jeg har gjennom mesteparten av mitt snart førti år lange liv irritert meg…

Jeg har irritert meg over alt og alle og hva folk gjør og hva de sier (for ikke å snakke om hva de ikke gjør og ikke sier…!) Jeg har ergret meg aldeles infernalsk over bagateller og alskensk snurrigheter – og alt til ingen nytte…

Jeg har ikke kunnet benytte nevnte irritasjon til noe som helst..

Ikke før nå (eller for rundt regnet et halvt år siden), da jeg oppdaget bloggosfæren.

Så da ergret jeg meg, da, i full offentlighet… Jeg lot meg irritere og rive med og var inderlig fornøyd med denne muligheten til å faktisk benytte min tidvise sneversynthet til noe – om ikke positivt – så i alle fall produktivt…

Og hva skjer? Jo; jeg slutter å ergre meg…! Jeg har gjennomgått en voldsom endring, og har blitt et aldeles fortreffelig og tolerant menneske som ingenlunde lar meg irritere over livets tilskikkelser…

Jeg har vandret gjennom denne sommeren med blomster og rosa hjerter og kvitrende småfugler rundt hodet, og har aldeles ikke fått med meg at enkelte mennesker har vanskelig for å tilegne seg kunnskap om alt fra køkultur til folkeskikk, være seg på flyplass, på butikk eller i bar…

Jeg har slett ikke fått med meg at enkelte – heller enn å være ute å nyte de lange, varme dagene som har vært – tilbringer dagen inne foran skjermen, mens de klager på Facebook og Twitter og hva det nå enn er over herværende forferdelige sommer…

Jeg har ikke en gang registrert at neewsfeed’en på Facebook mer har vært en annonsevegg for stemming på ditt og stemming på datt, med ti innlegg på rad fra samme person – som prøver å overbevise verden om at deres barn i langt større grad enn andres barn egner seg som såpeunger og påleggsunger og what not…

Og heldigvis har jeg ikke i det hele tatt hengt meg opp i at der finnes mennesker som er så skammelig smålige og så navlebeskuende at de ikke ser noe som helst galt i å benytte nasjonale tragedier til å fremme egne saker – være seg politisk ståsted eller personlige meninger (som i mitt syn tidvis kun hører hjemme i Okefenokee-sumpen sammen med Billy-Bob og nygrillede alligatorunger)…

Takk og lov har jeg altså ikke fått med meg noe av dette – og har dermed ikke kunnet blogge om det… Jeg har heller ikke et eneste ondt ord å si om Tele2 og deres evne til å levere internett-tjenester (som har resultert i en bortimot nettløs sommer)…

Men nå er sommeren på hell.. Vi vet det stemmer, til tross for at værgudene smeller til med godt over 20 grader… Vi har da kalender og vet når det er høst!

Og jeg satser på en høst full av irritasjonsmomenter og ergrelser (samt tilstedeværende internett, heretter ikke levert av Tele2), slik at dere nok en gang kan motta kjeft – om ikke på daglig basis – så i alle fall oftere enn hver tredje måned… For ærlig talt: det er vel få ting som er så langt inn i margen irriterende som bloggere som aldri kommer med nye innlegg…!

Fremskritt.....?

Det står en eldre herremann foran meg ved sigarettautomaten på dagligvarebutikken…

Han tviholder på lappen med koder og navn på det produktet han skal ha…

Han sto foran meg i køen ved automaten der vi fikk disse lappene utlevert også, der han møtte tydelige utfordringer ved touch-skjermen idet ønsket nikotinkilde ble avkrevd valgt…

”Unnskyld…” han henvendte seg noe beskjemmet til meg… ”Jeg skulle hatt en rødmiks med papir…” sier han, og er ikke en gang i nærheten av å møte blikket mitt mens han sier det… ”Hadde du orket å hjelpe meg?”

Han så litt ned og litt på skjermen, men blikket var ikke en gang i nærheten av meg (det skal sies at jeg er langt i fra noen liten dame, og det er ganske godt gjort å stå så nærme uten en gang å la blikket sneie meg…!)

Jeg lot som om jeg slett ikke hadde blitt irritert over at han brukte så lang tid, smilte og sa at jeg selvfølgelig kunne hjelpe til… - og sa meg enig i at det jammen ikke er barebare å finne ut av alle disse nye greiene…

Dermed stod han foran meg i kassen der han leverte inn lappen sin, og en kunne faktisk se at mannen fysisk falt sammen idet han innså at han heller ikke her kom til å få utlevert nikotin…

Så nå står han altså foran meg ved maskinen… han leser den nøye for å unngå å gjøre noe overilt… Det kan virke som om han egentlig engster seg litt for om det kommer til å oppstå en eksplosjon dersom han gjør noe feil… …eller kanskje det går en alarm..? …eller kanskje noen må komme å hjelpe ham, slik at alle i butikken kan se at han ikke forstår seg på denne maskinen…? Han puster tungt, og jeg er et øyeblikk redd for at mannen er på tur inn i et hjerteinfarkt… Heldigvis er han ikke det, og etter et øyeblikk tar han sats og strekker lappen mot maskinen.. Han forsøker først å putte lappen inn der hvor scanneren står… lappen er imidlertid opp ned, slik at scanneren ikke finner noen kode… Deretter forsøker han å holde lappen foran det lille, ovale hullet der en kan putte brukte lapper, men (logisk nok) ingenting skjer… Han bøyer seg og sjekker bak plasten i luka (man vet aldri, kanskje det skjedde noe likevel?), men der finnes ikke annet enn brukte lapper fra tidligere kunder…

På ny vender han blikket mot den delen som faktisk har skanner, han holder lappen riktig vei denne gangen, men nå har den (lappen, altså) blitt så krøllete at det er umulig for maskinen å lese av noe som helst…

Til slutt ser han på meg med oppgitthet i blikket… Jeg tilbyr meg å hjelpe, og han takker ja med et sukk…

Jeg må rette ut lappen litt før jeg prøver den foran scanneren… Strekkoden har gjennomgått tilstrekkelig til at jeg må prøve tre-fire ganger før der endelig faller en tobakk ned i luka…

Jeg tar den opp og gir ham den… Han tar i mot tobakken, kaster et kjapt blikk på meg, snur på hælen og går, mens han mumler med irritert stemme: ”Er det dette de kaller fremskritt, så kan de få beholde faenskapet!”

”Nei, bevares, vær så god, bare hyggelig!” tenker jeg en anelse sarkastisk… men jeg kan ikke annet enn å innrømme at jeg skjønner hva han mener….

Hufsa....!

Den oppmerksomme leser har muligens fått med seg at jeg for en tid tilbake gjorde min borgerplikt som blodgiver… Som et hjertelig takk fra blodbanken (eller heter det egentlig det? Kanskje det heter ”Blodlageret”? Eller kanskje det heter ”Blodkammeret”?)

Aaaanywhooo:  Som et takk fra vampyrklubben fikk jeg altså velge mellom alskens små greier (glass, kopper, etc), og valgte en kopp. Koppen er av en serie med figurer fra ”Mummitrollet”. Jeg så i utgangspunktet etter en kopp med bilde av Snusmumriken (denne laid-back’e, bohemaktige ”nei,jegstikkerjeg-typen” i Mummidalen), men det har tydeligvis alle andre også gjort (sett etter Snusmumriken, mener jeg), for han var ikke å oppdrive… Snusmumriken, altså…

I stedet valgte jeg en kopp med bilde av Hufsa på… (Du husker Hufsa, vel?! Ingenting har vel noen sinne vært så skummelt på barne-tv om Hufsa! – selvfølgelig med unntak av Gorgon vaktmester i Pompel og Pilt – han var skrekkelig!)

Jeg nappet Hufsakoppen ut av hylla: ”Ah, den tar jeg, guttungen har alltid vært livredd Hufsa…!” Jeg gliste til vampyrdamen. ”Det blir morsomt å gi ham den…!” og så kikket hun så underlig på meg, vampyrdamen… som om hun faktisk et øyeblikk trodde det var noe alvorlig i veien med meg… og først tenkte jeg å late som ingenting (det er nemlig innimellom litt morsomt når mennesker tror at en er sprøyte gal), men så innså jeg plutselig at damen hadde både navn og adresse på meg (og sikkert et telefonnummer en kan ringe dersom en mistenker at mødre bedriver psykisk terror mot sine barn), så jeg gjorde henne oppmerksom på at ”Guttungen” for øyeblikket befinner seg i sitt 17. leveår, og for tiden sjelden mister søvn i Hufsarelaterte mareritt – og dermed syntes faktisk vampyrdamen også det ble litt småmorsomt… eller… hun lot i allefall som om hun syntes det… …og det er greit for meg… både jeg og resten av verden vil – etter sigende – bedras…

Men, altså, Hufsa…! Min sønn – og alle hans kamerater – var så redde for Hufsa da de var små, at en nesten ikke kunne uttale navnet hennes etter mørkets frembrudd.. ”Hufsaaaa…!” sa de den gang små guttene… med ærefrykt og skjelving i stemmen sa de det… ”Hufsaaaa…!”

Jeg tror alle barn (gutter som jenter) på et eller annet punkt i livet har vært redd for Hufsa, så da ble jeg en anelse betenkt, jeg, da jeg plutselig fikk vite at der går masse mennesker rundt i dag og bruker ordet ”hufsa” som betegnelse på kvinnelige kjønnsorganer….! Kjært barn har jo etter sigende mange navn, men ærlig talt…? Hufsa, altså? Dette iskalde, glidende vesenet som bringer med seg ordløs gru og navnløs skrekk… …som av utseende mest av alt minner om spøkelseskladdens avsindig feite søster, med nygjort og skrekkelig uheldig injisering av collagenlepper… Tørk av deg gliset, jeg snakker SELVFØLGELIG her om skapningen fra Mummidalen! Skjerp deg! 

Jeg tror ikke en gang jeg vil vite hvorfor dette føles som et naturlig kallenavn å gi en kroppsdel som vitterlig har tilstrekkelig med økenavn som det er… Hvem kom opp med dette økenavnet? Og hva var vedkommendes erfaring på området, stakkars?

Idet jeg først fikk denne – egentlig komplett ubrukelige – informasjonen, rørte det seg en kvinnesakskvinne laaaaangt inne i meg… ”Jeg skal gi dem Hufsa, jeg…!” tenkte jeg... men det skal jeg selvfølgelig ikke… det får da være måte på raushet… men jeg tenkte – i et liiiiiiiite sekund – at dette økenavnet nok kom fra en eller annen avvist og bitter mann…

Men så slo det meg… med hundre prosent sikkerhet vet jeg hvem som har lansert navnet Hufsa… Det er en mor… Det er en mor til en sønn… Og hun har på sitt aller beste vis forsøkt å forhindre guttens pubertale dragning mot mulige tenåringsgraviditeter, slik mødre alltid har gjort: gjennom kløkt, psykisk spill – og generell skremsel: gjennom videreføring og opprettholding av noe gutten allerede som 4-åring visste at en gjorde lurt i å holde seg unna..  …og når gutten har vokst over sin fra tidlig barnealder av godt innebygde antipati mot Hufsa, ja da er han forhåpentligvis så gammel at det ikke lenger vedkommer mor hva han gjør eller hvor eller med hvem…

…og med de tankene i hodet, kjenner jeg at jeg - innerst inne - skulle ønske at 17-åringen fortsatt var litt redd for Hufsa…

17. mai 2011 i ord og bilder...

Okei. 17. mai. Opp og hopp. De siste dagenes varme og sol er erstattet av en forholdsvis grå affære som truer med å gå over i regn. Det planlagte 17. mai-antrekket utgår med høye kneløft, hornmusikk og muligens et par tilhørende hurrarop... Har på ingen måte noen form for backup-plan, så jeg tenker jeg blir nødt til å snu klesskapet på vranga i håp om å lokalisere noe som kan signalisere at jeg kommer fra et møblert hjem... Som tenkt, så gjort....

I kaoset finner jeg fram noe som jeg til en viss grad kan stå inne for, hiver det på og husjer alt og alle (herunder meg selv, min sønn, hans kjæreste og hennes hund) ut av døren for obligatorisk fotoseanse utenfor døra... 

Ned til byen akkurat så seint at vi gikk glipp av barnetoget, men reddet oss et bra bord på kunstforeningas kafé... Koselig, med god mat og folk jeg er glad i meget godt representert: venner og unger og ungers venner og venners unger... Så får det heller bli forbigått i stillhet at kjæreste og bonusbarn var sørgelig langt borte - det tar vi igjen ved neste anledning.. Spiste meg nøyaktig passe kvalm på kake og var fornøyd med det...
Hjem igjen, og litt frossen etter å ha gått til byen uten jakke..
Ned for å se russetoget (etter omsider å ha fått varmen i meg)... Greit russetog... Noe teit, noe morsomt og noe flaut.. Akkurat som russetog skal være...
For meg var russetogets høydepunkt plakaten om min venninne Hanne (som i vinter fikk sprengt postkassa si (!)) ikke at hun fikk sprengt postkassa, selvfølgelig, men at hun ble nevnt i russetoget..

...og mens jeg står og tar bilde av dette for å kunne sende det til henne i tilfelle hun ikke ser det (russetoget, altså) blir jeg sklitaklet av et pøbelfrø av en guttunge i 9-årsalderen på jakt på russekort...!!!! Hva i himmelens navn trodde han??? At jeg skulle slåss med ham om russekortene??? At jeg var iherdig samler og klar til å legge meg på kne for å plukke russekort opp av gata??? I rent instinkt forsøkte jeg å ikke lande på ham (klarte det fint), men i ettertid angrer jeg på at jeg ikke siktet på ham...! Den gutten bør nevne meg spesifikt i aftenbønnen i kveld, samtidig som han takker sin skaper for at jeg har blitt akkurat litt for gammel til å gå på byen 16. mai.. Hadde jeg vært bakfull i dag, hadde nok gutten og min impulskontroll vært nede for telling... Personlig føler jeg at jeg tross alt er litt for ung til å allerede bli angrepet ungdom - og han var ikke en gang ute etter veska mi...!

Vel, karma ville det slik at damer med oppslåtte knær fikk trøst, og første delen av kvelden ble dermed tilbragt hos Lenadamen og hennes eminente kokkekjæreste for inntak av fabelaktig godt lammelår...
Nå er 17. mai stort sett over, og for å oppsummere: Jeg har blått kne, snop på bordet, film i dvd-spilleren, rødt i glasset og verdens beste pledd... Alt i alt min aller beste 17. mai noen sinne... ...tusen takk - og hurra!

Mitt barn, mitt hjerte, mitt magesår...

Mitt vakre (ikke subjektivt i det hele tatt) og høyt elskede snart 17-årige avkom har (slik sønner – og døtre – har gjort til evige tider) tidvis voldt sin mor mye hodebry… Hvor er han? Hva gjør han der? Hva har han på seg? Hvem er han sammen med? Har han gjort lekser? Har han spist? Er han snill mot folk? Er folk snille mot ham? Hvorfor har han ikke kommet hjem? Hvorfor er han alltid på rommet sitt? Hvorfor bryr han seg ikke om hva han kler på seg? Hvorfor vil han bare ha dyre klær? Er han forsiktig i trafikken? Har han husket å slå av komfyren? Bekymringene har vært – og vil ganske sikkert fortsette å være – uendelige, kun begrenset av min egen, litt for makabre fantasi…

De fleste bekymringene ble det dog aldri noe av, og gutten har skikket seg aldeles fortreffelig: han er snill og høflig og hjelpsom og morsom og jeg er på grensen til det pinlige stolt av ham.. Der er imidlertid én ting med den gutten som irriterer meg hinsides all forstand: han har to tempo, uavhengig av hva han holder på med; sakte – og avsindig sakte…!

”Kan du rydde ut av oppvaskmaskinen?” sier jeg.. ”ja, jeg skal ta det” svarer han, ”jeg skal bare gjøre ferdig dette først..” ”Du kompis, nå er det tjue minutter siden jeg ba deg ta maskinen, kan du gjøre det nå?” sier jeg.. ”Jada, jeg er straks ferdig her…” sier han..

En halv time seinere rydder jeg ut av oppvaskmaskinen, han kommer ut av rommet sitt med et spørrende – og på grensen til forurettet – blikk ”Jeg skulle jo ta det…!?”

(mor teller… 1… 2… 3…)

”Nå er middagen snart klar” sier jeg i telefonen, ”nå må du komme hjem..” ”Okei”, sier han, ”jeg er i farta…” en halvtime seinere ringer jeg ham igjen.. ”Hvor blir du av? Middagen var ferdig for et kvarter siden…” ”Oj, sorry!” sier han, ”jeg kommer nå… og jada, jeg skal skynde meg…” Ytterligere en halvtime seinere er potetene ihjelkokte idet han rusler inn døra… ”Oj, hehe, tror du var litt uheldig med potetene i dag, mamma..”

(mor teller… 4… 5… 6…)

”Nå må du følge med klokka..!” sier jeg på morgenen.. ”jada..” svarer han, og logger seg på pc’n. ”Nå er det en halv time til bussen går” sier jeg… ”jeg er straks klar..” svarer han, og forsvinner inn på badet… ”Du, nå har du ti minutter på deg” sier jeg… ”jeg går snart…” sier han, med hodet langt inne i kjøleskapet… Ti minutter seinere subber han fortsatt rundt i stua, ingenting håndgripelig er gjort siden jeg forrige gang minte ham om bussens snarlige avgang, bussen forlater sentrum om kun kort tid – og gutten lar seg synke ned i sofaen…

(mor teller… 7… 8… 9…)

”Niklas!” sier jeg (med nåerdetnokstemmen), ”nå må du være så aldeles vennlig å skru opp farta! Bussen din går hvert øyeblikk! Vil du se å komme deg av gårde?!”

…og han ser på meg med verdens mest oppgitte blikk, løfter øyenbrynet halvveis opp mot hårfestet (en skikkelig irriterende uvane, undrer meg på hvem han kan ha fått det etter…?) og sier med langsom og fullstendig avslappet stemme: ”jajaja, slapp nu aaaaaaav…!”

(*klikk*)

Jeg lurer på om han vet hvor mange nærdødenopplevelser han egentlig har hatt….?

Om telefonselgere - folk som selger telefoner...

Jeg har tidligere nevnt telefonselgere og deres standhaftige arbeid for å få tak i meg... Nå lurer jeg litt på, jeg, om telefonselgerne muligens tror at jeg det er noe i veien med telefonen min (og at jeg som en direkte årsak av dette ikke tar telefonen), og at de dermed har meldt i fra til en annen type selgere... skjønt, selgere...? Her dreier det seg ikke en gang om salg, men om fantastisk gavmilde personer som faktisk ønsker å gi meg mobiltelefoner...! Eller... det er vel muligens ikke så mye snakk om at de ønsker det, som om at de faktisk er forpliktet til å gi meg disse telefonene... På én måned har det kommet inn intet mindre enn 19 (!) mailer, der disse menneskene fortvilet forsøker å få gitt meg en telefon... (litt stort bilde, jeg vet, men du må jo kunne lese det som står der...)

Det er iPhone og Samsung og Nokia om hverandre, og det gratuleres og minnes om avhenting - og etterhvert mener jeg i tillegg å kunne spore en viss frustrasjon over at jeg ikke vil ha disse telefonene...

"Jeg forstår ikke hvorfor du ikke henter din Samsung-telefon?" spør en av dem... og ordlyden leder tankene hen på en litt sår og fornærmet tone... Jeg ser for meg en hoderystende selger, med lett anklagende og såret blikk... "jeg fatter det bare ikke..." Og jeg svarer: for at jeg har telefon.. for at Samsung E1080 er en komplett dritt-telefon... for at jeg faktisk har mer enn 42 i iq (noe jeg anser er kravet for ikke å gå på denne typen kampanje)... ...eller... jeg svarer jo ikke det... ikke til dem... jeg sier ingenting til dem, jeg, bare venter og samler på mailene deres... jeg kommer muligens til å svare med et høflig "nei takk" på mail nummer hundre, men det er langt i fra sikkert... Kanskje jeg bare fortsetter å samle på disse mailene - bare for å se hvor mange jeg ender opp med...?

Jeg kan ikke annet enn å synes synd på menneskene bak disse mailene; de må (ved siden av telefonselgere) ha verdens verste jobb...! Jeg vedder for at de bløffer om hva de jobber med når de møter noen for første gang: "hva jeg jobber med...?  jeg.. eh... jobber som billettkontrollør på kino... du da?" 

Men dette er altså årsaken til at de sliter seg ut av senga om morgenen: å fortvilet forsøke å få forært en eller annen dumstut en mobil som er utter crap... Syns det er litt trist, jeg... kanskje jeg skal svare likevel? bare for å være grei...? Neh... Da hadde det bare endt med at de hadde sendt meg en mobiltelefon - også hadde de blitt enda tristere når jeg ikke hentet den likevel...

Jeg skulle heller ønske noen var forpliktet til å gi meg en million (eller aller helst ti millioner)... Da skulle jeg hentet den... Banna bein!

Vil ha...

Vil ha millioner i banken og svimlende stort hus. Jeg vil ha ny bil på gårdsplassen, walk-in closet og flybilletter til alle verdenshjørner (for øvrig en betegnelse jeg synes er forholdsvis pussig, da jorden beviselig er hjørnefri). Jeg vil ha ork til å trene og jeg vil ha smaksløker som ikke kan fordra potetgull (eller sjokolade, for den del). Jeg vil ha viljestyrke til å slutte å røyke og jeg vil ha hukommelse til å huske alle gode idéer jeg får klokken to om natten når jeg egentlig skal sove. Jeg vil ha seriegull til Arsenal og jeg vil ha John Lennon tilbake (ikke den menneskespisende zombieversjonen, selvfølgelig, men en frisk og rask og produktiv John Lennon, som kan skrive fine sanger og ikke være gift med Yoko Ono. Helst vil jeg ha hele Beatles tilbake, men man kan ikke være kravstor). Jeg vil ha fred på jord og jeg vil ha Jimmy Choo-sko (og mange av dem). Jeg vil ha frisk luft og rent vann og kortere avstander. Jeg vil ha fornuftige (i henhold til min definisjon av fornuft – alt annet er uinteressant) politikere og punktlig kollektivtrafikk (og while we’re at it: jeg vil ha togbaner i Nord Norge). Jeg vil ha sol og varme og lett sønnavind og jeg vil ha det hele året. Jeg vil ha pose og sekk stappfull og jeg vil ha det nå med én gang – helst i går. Jeg vil ha ukentlig spabehandling og slutt på reality-tv. Jeg vil ha virusfri Facebook og chili con carne til middag… Den siste der kan jeg gjøre noe med – jeg går for den…

...og de der fandens Facebook-statusene..

For noe som vel må være millionte gang, lar jeg meg irritere på grensen til varig åndenød over enkelte menneskers manglende evne til kritisk tenkning i forhold til hva de plasserer i statusfeltet på Facebook. Jeg har tidligere vært sånn smått innom disse klipp-og-lim-statusene som med mer eller mindre jevne mellomrom strømmer gjennom newsfeeden – så også denne gang… Imidlertid har jeg (mer eller mindre) gitt opp å få bukt med klippere og limere, det jeg vil si noe om denne gangen er innholdet…

Den statusmeldingen som har klart å rive med seg mesteparten av mine gode miner og tilhørende slett spill denne gang, har for så vidt gjennomtrålet Facebook tideligere…

Den gang hadde jeg imidlertid ingen blogg, så jeg nøyde meg med å knurre i eget statusfelt… Men nå er den altså tilbake, og jeg kjenner at jeg faktisk er mer irritert denne runden enn jeg var forrige gang…

Så… Hva dreier det seg om? Det dreier seg om følgende:

”Ett barn sa til sin mamma; "mamma jeg har tegnet på lakenet ditt med leppestift".

Rasende slo hun sitt barn bevistløs. Siden angret hun på det hun hadde gjort og ba sitt barn om å åpne øynene, men da var det forsent. Barnets lille hjerte hadde sluttet å slå. I soverommet på lakenet ......sto det "MAMMA JEG ELSKER DEG". Kopier og sett dette på din status i minst en time for å vise att du er imot barnemishandling”

…og i mangel av bedre ord: HVA I HELVETE?!?!?!? Det har florert tvilsomme, halv(og hel-)rasistiske, flaue, klisne statuserklæringer i ”alle” tider, men ingenting slår meg som så ufattelig smakløst som dette våset enkelte klarer å servere i fullt alvor…!

Bare antallet skrivefeil i denne akk, så ”hjerteskjærende” scenariobeskrivelsen sier noe om intelligensnivået til den som sitter som opphavsmann (eller kvinne, bevares, man har da likestilling på idiotfronten også) for dette smøreriet!

For det første: Dersom du innehar noen som helst form for kompetanse på området (og har du det ikke, så kommer du likevel usannsynlig langt med litt logisk tenkning og et lite snev av resonneringsevne), ville minst to punkter skape en logisk brist:

1. En mor som slår barnet sitt bevisstløst for å ha tegnet på et laken, har med 99,99% sikkerhet slått barnet sitt tidligere – og med all sannsynlighet gjentatte ganger.

2. Et barn som har blitt slått gjentatte ganger, skriver ikke på lakener med mors leppestift – og forteller det i hvert fall ikke til henne etterpå.

For det andre: ”sett denne på din status i minst en time for å vise att (med 2 t’er faktisk, intet mindre) du er imot barnemishandling…” skriver de… Og da må jeg jo bare spørre: finnes der noen som faktisk er for barnemishandling? Hvor er i så fall disse menneskene? Er det slik at alle som ikke setter ovenfor beskrevne kopieringsstatus i sine respektive statusfelt innerst inne er pro barnemishandling? Hva skjer med dem som eventuelt bare lar statusen stå i tre kvarter? Er de egentlig for barnemishandling? Eller bare litt for?

Hva i himmelens navn er tanken bak dette? En slags modernisert versjon av ”Frem fra glemselen”? (og for dem som ikke vet hva det er – eller var – så var det skillingsviser som omhandlet sorg og død og sykdom og vold og fattigdom og tragedie og annen dævelskap, fortrinnsvis framført med glissando og hulk på stemmen)

Det som gjør meg så inderlig forbannet, er enkelte lavpannede sjelers evne til å bortimot romantisere et grusomt samfunnsproblem, der utallige barn lever i redsel og engstelse i forhold til sine omsorgspersoner… Hva er det som foregår bak enkelte menneskers pannebrask…?!

Det er så smakløst at jeg knapt finner ord (men bare knapt, jeg har fortsatt til gode å stå ordløs tilbake).

Jeg forstår selvfølgelig at det dreier seg om et behov for å sette noe på dagsordenen, et behov for å flagge en sak og å vise farge – og intensjonen er god, men pokker heller…

Såh… undertegnedes budskap i dag koker altså ned til to ting:

Det må da være lov å forvente en viss form for hjerneaktivitet og kritisk vurdering av det en smeller ut som status?

Og: om du oppriktig brenner for noe, så finnes det da vitterlig steder og støtteorganisasjoner der en kan melde seg for frivillig arbeid… Det hjelper ingen på noe som helst slags vis å ha tull og tøys stående i statusfeltet – det være seg en time eller et år… 

Påsketur

Alle som kjenner meg vet at jeg er langt under middels interessert i fjell og skog og tur og annen naturfokusert moro. I min verden er det å dra på tur det samme som å gå maksimum ti minutter fra parkeringsplassen, sitte, grille, spise, drikke, sitte mer, bli lei og dra hjem…

Denne innstillingen er godt innarbeidet over mange år og totalt upåvirket av årstider.

Vel… Det er vel ikke helt sant; dersom det er vinter innebærer det jo snø, og jeg er på ingen måte tilhenger av å bevege meg ute i snø (heller)…

Av ovenfor beskrevne årsak har jeg – så lenge jeg kan huske – sverget til bypåske…

Utepils og verandasitting dersom været tillater det, påskekrim på tv og i bøker, late dager, alvorlige mengder snop og intens soving, der har du påsken for meg…

Helt fram til i år. I år hadde jeg lovet å være med på kombinert scooter- og telttur (jada, telttur, intet mindre – midt på vinteren!!!) i påsken – og man holder da hva man lover…!

Med selvpålagt – og en anelse panisk – entusiasme (og ellers et snev av sterkt blandede følelser) angrep jeg årets påske med grunninnstillingen: jeg håper i alle fall at jeg ikke dør i en scooterulykke eller fryser i hjel eller blir tatt av et skred eller blir trampet i hjel av rein…

Først og fremst må jeg innrømme at snøscooter er et fabelaktig bra fremkomstmiddel for mennesker som meg, som lider av alvorlig skiallergi; ut av bilen, opp på scooteren, litt sitting – og vips, så er du på fjellet. Meget lettvint – og meget kledelig…

…og der og da innså jeg årsaken til at jeg aldri har vært glad i å være på fjellet: jeg har jo aldri vært på fjellet! For å si det på ekte Nord Norsk: det var helt inn i helvete fint der oppe..! Hvorfor har ingen tatt meg med dit før?!

Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må kunne skyldes på noen som ikke er meg…

Men heldigvis tok da endelig noen ansvar og anbrakte meg på et fjell…

Det jeg tidligere har ansett for å være kun fjelltopper, snø og uendelige vidder med hvitt (det har jeg nemlig sett på tv), viste seg å være fjelltopper, snø og uendelige vidder med hvitt – og det var helt fabelaktig vakkert!

En uendelighet av daler, fjelltopper og frosne vann med samiske (eller samiskklingende) navn som jeg aldri kommer til å lære… (Jeg benyttet i stor grad stedsnavn som ”der vi var i går” eller ”bortenfor den der plassen du vet” eller også ”like forbi det der fine teltet vi kjørte forbi”... Funket fint, det…)

Og apropos samiske greier: Siste natta i teltet våknet jeg et par ganger og var overbevist om at jeg hørte bjeller (nei, jeg tror ikke at samer bruker bjeller). Når morgenen kom og vi gikk ut av teltet, viste det seg at det faktisk stemte (at jeg hadde hørt bjeller, altså), og vi fikk være vitne til årets vårflytting av rein… 

Så der satt vi altså; flere hundre meter over havet, på selvbygget snøsofa, i steikende sol, ikledd t-skjorte og med kaffe (vel, kaffebaileys for å være ærlig) i koppen, med et hav av rein som bølget forbi... En mildt sagt fantastisk og surrealistisk opplevelse…! (Nå var jo en av mine opprinnelige bekymringer at vi skulle bli trampet i hjel av rein, men heldigvis ble vi altså ikke det…)

Poenget er: det var fint… Det var vanvittig fint… Teltet var varmt, pilsen var kald, snøen var hvit og himmelen blå.

Etter hvert antok vi også en (ikke nødvendigvis kledelig) mørkerød – på grensen til lilla –  hudfarge (hvem i all verden tenker på solkrem midt på vinteren?!), noe som gikk over til en forholdsvis grei brunfarge etter hvert… Ikke ueffent!

Såh: påsken 2011 i korte trekk: hyggelige mennesker (der havnet dere i bloggen likevel, Torkel og Nina), fantastisk vær, solbrun i april, isfiskekonkurranse, brannsår på armen (parafinovner blir varme – skikkelig varme!), scooterkjøring, god mat, aking (må kjøpe skikkelig kamera, snart…!), bålstekte pølser til lunch, litt for god middag hver kveld, på grensen til idiotiske mengder påskegodter - og ellers herlige minner.

Skal definitivt på scootertelttur neste påske også…!

PS! Når jeg nå leser gjennom dette, ser jeg at dette med mat har hatt en fremtredende rolle i årets påskefeiring, noe som i sin tur kan forklare "påskemysteriet med de plutselig så alt for trange buksene"... 

- og med det innleder jeg ramadan...

Skummel-Tone..?

Kom over denne plakaten på Vinmonopolet i Harstad, og innser nå at
Vinmonopolet altså ikke har noen grenser for hvor langt de vil gå i jakten på legitimasjonen din...

Nå er det lenge siden jeg ble spurt etter legitimasjon uansett hva jeg skulle handle, men jeg må innrømme det, at den tiden dette var mer vanlig, slo det meg aldri at det gikk an å nekte.... 

Jeg mener: "har du leg?" "ja, men jeg kommer aldri til å vise deg den! ALDRI, hører du!!!" 

Om der - mot formodning - finnes noen som blånekter dersom de blir bedt om å vise legitimasjon, ville de da oppsøke (eller ringe) noen som kunne overtale dem til å gjøre det likevel?

Og ville i såfall Tone Damlie Aaberget være den rette til å snakke vedkommende til rette? 

Tror muligens jeg ville hørt mer etter dersom Hank Von Helvete hadde prøvd å snakke meg til rette...

Dersom denne kampanjen faktisk skulle vise seg å virke, så tenker jeg at vi vel fortest mulig må ta den videre til flere områder i samfunnet:

Nekter du å betale skatt? Ring Skattedirektoratet og la dem overtale deg...

Nekter du å holde fartsgrensen? Ring UP'en og la dem overtale deg...

Nekter du å betale for varene du tar? Ring politiet og la dem overtale deg...

Jeg lurer oppriktig på hvilket nachspiel denne idéen ble unnfanget på, og jeg skulle virkelig like å se tallene som forteller noe om hvor virkningsfull denne kampanjen har vært...

Heldigvis har jeg nådd en alder der jeg slipper å bruke lørdags formiddag til å ringe frøken Aaberget, men bare kan strene inn på polet, plukke med meg det jeg vil ha, betale og gå... 

Skål! 

Telefonselgere

Nei, jeg tar ikke telefonen når selgere ringer...

Kommer de noen sinne til å gi opp...?!

Gøy på landet (sånt no ha'kke vi i by'n...)

Har du noen gang vært på landet? Nå snakker jeg ikke nødvendigvis type kyr og traktorer og timotei, men mer type tettsted der alle kjenner alle… Plassen der du bruker lengre tid på å hilse på folk på Rema enn du bruker på å faktisk plukke med deg varene du skal ha… Plassen med ett utested, én klesbutikk og én frisørsalong…

Her har alle en formening om alt og alle, de vet hvem alle er – og de stiller i samlet front for å finne ut hvem du er… Å gå ut en kveld på et slikt sted, er som å være kjendis (vil jeg anta, jeg har aldri vært – og kommer aldri til å bli – kjendis, men tror oppriktig det må oppleves veldig likt)… Det blir litt stille med det samme du kommer inn på puben… Ikke så veldig lenge, bare noen få sekunder, men akkurat lenge nok til at ”alle” merker at ”alle” er stille, slik at ”alle” kan snu hodet for å sjekke hvem som kom inn… Deretter inntar summingen et litt lavere nivå enn vanlig, mens det med jevne mellomrom kastes ”diskrete” blikk mot det bordet der du sitter… (enkelte koster faktisk på seg å gå en liten tur forbi bordet, men de fleste later som ingenting…) Etter hvert glemmer de deg heldigvis av, drikker ølen sin, og inntar et normalt volumnivå…

Det er lett å vite hvem som har bodd på større steder i perioder av livet; det er den (eller de) som faktisk kommer bort for å hilse… (Gud velsigne disse menneskene!)

Å gå på butikken gir litt av samme assosiasjonene; stjålne blikk, samtaler som stilner idet du nærmer deg og går forbi, men tas opp igjen idet du har passert (hvorfor tror forresten folk at de er utenfor hørevidde idet du har ryggen til…? 30 cm er 30 cm er da virkelig uavhengig av hvilken side av folk du er på…?!)

Men faktisk er det mest underholdende å ikke oppsøke slike steder der folk normalt går; dersom du – for eksempel – tilbringer dagen ute i sola på en veranda (dette er selvfølgelig et helt tilfeldig valgt eksempel, og (for dem av dere jeg er venn med på Facebook) har ingenting å gjøre med det faktum at jeg i dag har tilbrakt dagen ute i sola på en veranda...)

Anywhooo, dersom en altså tilbringer dagen på en slik måte, kan en (teoretisk sett) observere de morsomste ting; som for eksempel når den ene naboen først triller forbi med en unge i vogna (mens hun meeeeeget diskret lar øynene gå rundt i sokkelen for å finne ut hvem det er som sitter på verandaen der oppe), går inn i huset rett over gata – og fem minutter senere kommer ut sammen med mannen sin for å hente posten (én konvolutt til hver, der altså…), mens ingen av dem kaster så mye som et blikk på postkassen…

Eller for eksempel naboen som lufter hunden og faktisk klarer å gå på en parkert bil på parkeringsplassen, fordi blikket og oppmerksomheten er plassert i retning verandaen en sitter på… (fortsatt, selvfølgelig, fullstendig tilfeldig valgte eksempler…)

Eller for eksempel han som må gå fire turer mellom leiligheta si og bilen for å hente og bringe... ..ingenting… Vel, det siste er ikke helt sant, der var et par turer ut med søpla også… eller… det ville ha vært det… dersom dette hadde vært reelle eksempler… …men det er det jo ikke… …så da så…

Ingenting av det jeg har beskrevet over er på noen som helst måte ondsinnet eller feil, bare påtakelig og pussig – og ærlig talt ganske så fornøyelig…

Et annet eksempel er når jeg for en del år siden bodde noen måneder på den øya min far kommer fra – nøyaktig et slikt samfunn som det jeg har beskrevet ovenfor… …med unntak av puben… …og remabutikken… …og klesbutikken… …idet jeg kom på bussen oppstod et lavmælt (men ikke fullt så lavmælt som de trodde) spetakkel, der jeg endte opp med å ha et overveldende behov for å reise meg opp og rope at ”jo da, jeg er Viggos datter! Kan vi så gå videre med dagen?!” Men jeg gjorde selvfølgelig ikke det, man kommer da fra møblerte hjem, må vite…

Vel, for å komme tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Har du noen gang vært på et slikt sted? I så fall, vet du kanskje at slike steder finnes over alt – og heldigvis for det… Fordelen med slike steder er, at dersom en først blir ”tatt inn i varmen” der, så er en ivaretatt til evig tid; dette er folk en tar med seg i krigen… …en annen fordel er at en lærer å sette pris på den småbymentaliteten en tross alt er en del av i utgangspunktet… (selv om nevnte småbymentalitet nok kommer til å bli gjenstand for nærmere øyesyn ved en senere anledning)

Moralen får være: borte bra –  og hjemme helt ok det også…

Oh, mama!

Vi har alle sett det skje, enten med oss selv eller noen vi kjenner (eller begge deler)…

Vi har muligens ikke tenkt nevneverdig mye over det, men vi har vært vitne til øyeblikket… Det øyeblikket da en hvilken som helst kvinne går fra å være hensynsfull og forholdsvis tilbakeholden… Det øyeblikket da hun endrer karakter og blir brautende, bøllete og selverklært sentrum i så vel eget som andres univers… Det øyeblikket da hun plutselig vet bedre enn samtlige mennesker på kloden… Det øyeblikket da hun heller enn å åpne dører for eldre damer, sperrer døren for dem… Det øyeblikket da hun bestemmer seg for at det er helt greit å oppta to kafébord og samtidig blokkere muligheten for andre til å kommer forbi… Det øyeblikket da hun legger vekk sin velmodulerte stemme og ikke kan åpne munnen uten å pipe som en smurf på speed… Det øyeblikket da alt plutselig blir vulgært og smakløst – bortsett fra snørr og avføring og oppkast… Det øyeblikket hun blir mamma…

Misforstå meg ikke; jeg synes unger er skjønne (stort sett) og jeg var nok ikke et hår bedre den gang jeg var spedbarnsmor selv. Det betyr imidlertid ikke at det ikke var like irriterende for omverdenen den gang som det er nå..

Det er få – eller ingen – ting som er så frustrerende som å forville seg på kafé den dagen det er babysvømming i byen, for etter at mor og barn er vel og vakkert ferdig svømt, da skal de på kafé, må vite… Da skal barnevogner og stellebager og gulpekluter og what not fordeles på flest mulig bord, det skal springes fra barnevogn til barnevogn og alle skal være enige om at det er skrekkelig nusselig når avkommet våkner og glipper med øynene mot skarpe senterlys og forvirrende lyder og lukter… Skulle det mot alle odds vise seg at nevnte avkom faktisk har vært våken en stund uten å hyle, så skal alle være enige om at poden er flink og flott og helt spesiell (og alle later som om de ikke ser det når de andre mødrene veksler blikk i full enighet om at det er da vitterlig ikke så spesielt, det gjør jo alle barn innimellom)

Det kan tidvis virke som om disse nyklekkede matriarker i liten grad evner å skimte omverdenen fra sitt lille univers langt der inne i ammetåka.. Deres tidligere ervervede kafékultur (også kjent som folkeskikk, manerer, etc) har forsvunnet og er erstattet av en oppfatning av at alt som er ”naturlig” må da være greit… Det er altså greit og helt på sin plass at disse nybakte mødrene skal kunne sitte ved kafébordet å rugge vogna, slik at arvingen kan få sove mens mor kan drikke kaffe – uten å ofre en tanke på servitører som balanserer mellom barnevogner og bord og stoler og stellebager og handlenett i et forsøk på å få gitt fra seg mat og kaffe, eller få ryddet opp og gjort mulige andre bord klare for andre gjester (for ja, der er andre gjester)… Det er helt på sin plass å skifte bleie ved bordet – helt uavhengig av at det sitter mennesker og spiser lunch ved nabobordet… Det er helt greit å fylle bordet (og tomme kopper) med våtservietter med snørr og gulp og andre herligheter – og det må da være helt greit å la fullpakkede bleier ligge igjen når en til slutt forlater… De er jo pakket godt sammen – og dessuten er det jo naturlig, og da så…

Skulle noen – være seg servitører eller tilfeldige medmennesker – være så frampå at de antyder at noe av dette ikke er greit, da stiller mammamafiaen i samlet front, med forurettede blikk, snurte kommentarer og felles enighet om mangel på service og/eller folkeskikk…

Jeg misunner ingen servitører jobben deres – og jeg er glad jeg kan forlate enhver kafé det øyeblikket det passer meg…

Men bevares: det er deilig med unger, dere….!

Blodslit

For noen måneder siden ble det etterspurt blodgivere, muligens i hele landet, men i alle fall her i distriktet… Etter en lang kamp med meg selv – der én av oss vant, usikker på hvem – bestemte jeg meg for å være en flink og snill verdensborger, overkomme min infernalske skrekk for sprøyter og nåler og what not, og å melde meg som blodgiver…

Som tenkt, så gjort… Skjema funnet på verdensveven, innsendt – og avglemt…

Etter et par uker ble jeg oppringt av en meget blid og begeistret dame, som ville at jeg skulle komme inn for testing av alt mellom himmel og jord, og samtidig intervjues om det samme... Så gjorde jeg det, da… Det hele var unnagjort i løpet av en halvtimes tid, og da hadde jeg fått beskjed om at jeg kom til å bli kontaktet når jeg eventuelt ble godkjent som blodgiver – og at jeg måtte ta ut piercingen i tunga…

Den tungepiercingen ga meg ærlig talt en del hodebry… Jeg mener: jeg liker piercingen min, jeg… Jeg har jo fått den plassert der av en grunn… (vel.. grunn… jeg ville i alle fall ha den, der..) Jeg vurderte lenge – vi snakker flere uker her – å droppe alt av gode intensjoner, og bare gi blaffen i alle akutt anemiske mennesker jeg eventuelt kunne hjelpe med min halvliter blod..

Men til slutt bestemte jeg meg for at jeg skulle være flink pike å ta piercingen ut..

På grunn av den helsikes piercingen ble jeg deretter plassert i karantene i en måned – Vår Herre alene vet hvilke magiske greier som var forventet å foregå i munnen min denne tiden (i og med at hullet i tunga ikke grodde igjen), men til slutt fikk jeg altså beskjed fra blodbanken om at jeg var godkjent så vel blodsmessig som tungemessig (tungemessig der, altså.. et ord jeg garantert aldri har skrevet før..)

Så da kontaktet jeg – etter avtale – blodbanken for å avtale tid… Jeg var i det samarbeidsvillige hjørnet, og erklærte at de kunne sette opp time når det passet dem best, og at hvilket som helst tidspunkt passet for meg, i og med at jeg var sykemeldt… ”Ojda? Hva feiler det deg, da?” spurte vampyrdamen.. ”Ikke noe alvorlig, har en betent skulder bare..” svarte jeg… Og dermed måtte jeg i karantene igjen… En kan ikke tappe blod fra kortisonbefengte kropper, må vite… For så vidt forståelig nok, så jeg tuslet rundt i karantenen min og fant andre ting å bruke tiden min på..

I dag har jeg omsider vært i blodbanken og fått tappet (hva i all verden er det for et groteskt ordvalg, forresten..?! Er vel ikke rart folk er skeptiske til å gi blod, vel…!) en halv liter blod.. Jeg møtte opp, så en annen vei mens skumle legevampyrer tappet meg for blod gjennom enda skumlere nåler (tøffe, flinke Wanja) og dro derfra etter tre kvarter…

I ettertid ser jeg at det tok nesten et halvt år å gi en halv liter blod – er det rart – det mangler blod i blodbankene?!

Men du verden så god samvittighet jeg har…! Det gjør heller ikke saken verre at jeg bestemt mener å en gang ha lest at rødvin har positiv virkning på blodet…

Så for å oppsummere: det er fredag, kjæresten min kommer på besøk, jeg har gått ned en halv kilo (en halv liter veier da vitterlig en halv kilo, ikke sant..?) – og jeg har medisinsk grunn for å fylle rødvinsglasset… Blir ikke stort bedre – god helg!

Tror forresten jeg skal sette inn piercingen igjen nå…

Doing good =)

Har registrert meg hos bloggurat, og ifølge dem ligger bloggen min for øyeblikket på 645. plass på topplisten i Norge.. Dette måles visstnok ut fra en blanding av faste lesere og nye treff, målt siden oppstarten for en drøy uke siden..
Uansett: Dersom det stemmer, har jeg kun dere å takke for det, så... eh.. takk for det =)

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/d5a28db8a5978ba720332fcafe687287e079a563


http://bloggurat.net/kart/registrere/4049/harstad

Selvinnsikt?

Hadde en halvtime for meg selv i dag, jeg… Liker det.. Litt kafétid med bare meg og boka – og et surr av folk som kommer og går… Som det muligens har kommet fram tidligere i denne bloggen, har jeg en tendens til å bruke slik tid til å observere og til å lytte – så også i dag… 

Og mens jeg satt der overhørte jeg følgende replikkveksling mellom tre representanter av det maskuline kjønn:

”Fy faen, det er så mange tragiske jenter i denne byen…!”

”Ja, jeg vet, de fleste ser jo helt jævlige ut..”

”Vel, Linda er jo ganske fin, da..?”

”Ja, kanskje om hun hadde gått ned fem kilo og fått litt lenger hår, men…”

”Renate er faktisk egentlig dritfin, men hun kler seg jo som ei gammel kjerring!”

”Ja, ikke sant? Helt vilt hvordan enkelte jenter kler seg! Skulle jo faen tro de ikke hadde speil hjemme!”

Omtrent der gikk parkeringstiden min ut, så jeg pakket sammen, reiste meg og forlot kaféen, men selvfølgelig ikke uten å kaste et blikk på det jeg forventet var George Clooney, Brad Pitt og Johnny Depp på kafébesøk. Men de må ha forlatt stedet mens jeg pakket ned tingene mine, for ved det gjeldende bordet satt der én michelinmann, én redneck og én Forrest Gump ikledd henholdsvis joggebukser, flanellskjorte & caps, og alt for korte dressbukser med tilhørende hvite tennissokker…

Det kan virke som om der er mangt et speil i den byen som ikke virker…

Ferieminner og fotofantaster

De aller fleste av oss har en (eller flere) ganger vært på feriereiser som har vært helt fantastiske. Der det var akkurat passelig varmt og akkurat passelig billig.. Der servicen var bra og maten var god – og der vi skulle ønske at ferien aldri sluttet… Men ferien kommer – som alt godt etter sigende må – til en ende, vi reiser hjem og starter hverdagen igjen.. Og på grunn av at vi har behov for å strekke de sommervarme minnene litt lenger utover kalde høstkvelder, tar vi bilder… Vi tar bilder av alt vi ønsker å legge oss på minne, og når vi senere plukker fram bildene igjen, kan vi formelig kjenne lukten av blomster og mat og varme og hav… Og vi tenker at den opplevelsen er så fin at vi blir nødt til å dele den med våre venner – og vi gjør generaltabben: ”Åh, se her er bildene fra turen vår til Tyrkia i sommer! Disse bare må du se…!” (en setning som definitivt burde vært skrevet inn i en ”Setninger en aldri burde si”-bok)

Nå snakker jeg ikke om ekstraordinære bilder som fanger ditto øyeblikk, men om ”….og her er vi foran hotellet, det var enten den andre eller den tredje dagen, jeg husker ikke helt, men det var forresten et helt nydelig hotell – med unntak av middagen den tredje dagen, Herregud, HUSKER du det, du?! Men uansett, ser du den kirka der? Bak til venstre? Et par hundre meter bak der var der en nyyyydelig liten fortauskafé der vi brukte å spise lunch.. Vel, kanskje ikke brukte, men vi var der et par ganger.. Og han som drev den kaféen var på en prikk lik Pavarotti..! Vi fikk ikke tatt noen bilder av ham, men ham skulle du sett! Og her.. her er vi foran en båt som lå i havna.. ja, det er jo ikke vår båt da, haha.. nei, den lå jo bare der, men se slik en stor og flott båt, da…! Og her er solnedgangen sett fra hotellbalkongen vår.. er den ikke bare helt skjønn?!”

…og så videre og så videre i det uendelige.. og du nikker og smiler og sier at ”jo visst, var det en vakker solnedgang..” (og tenker: ”like vakker som de andre bildene av de andre solnedgangene fra de resterende 13 dagene dere var der!!!!!”) – og en kommer bare ikke unna..! De sitter og forteller små, festlige historier som bærer sterkt måvelkanskjehaværtder-preg.. med avventende smil og forventningsfulle blikk.. ..og du nikker igjen… og smiler til kjevene stivner… og ser med skrekk at billedbunken knapt har minsket… og lurer litt på om du har husket å kjøpe toalettpapir…

Jeg lurer litt på, jeg, om det faktisk finnes noen som liker å se på andres feirebilder?

Det er mulig at det rett og slett er meg det er noe galt med… At andre mennesker faktisk setter pris på disse stundene med solnedganger, kirker og ”vår faste servitør” som for all fremtid er gjengitt på papp (eller i piksler).. At det bare er jeg som har vanskelig for å la meg rive med av folks ferieminner… Men som jeg har beskrevet i ”om meg” her på bloggen; av og til er jeg bare ubegripelig uinteressert… Sorry!

De halve setningers gudinner - en liten hyllest til "Det høyeste råd"

I motsetning til min normale kjefting og gneldring, er dette innlegget av den andre sorten... Den der "jeg-vil-bare-bruke-et-øyeblikk-til-å-skryte-og-takke-og-være-snill"-sorten... Jeg er omgitt av fantastisk flotte mennesker på de aller fleste kanter, og noen av de aller beste er samlet i "Det høyeste råd" - vår eminente bokklubb - og det er den (bokklubben) og dem jeg vil si bittelitt om nå...

Bokklubbmøte...! Noe av det absolutt beste som finnes, er når ”jentene” samles for biiiittelitt bokprat, ganske mye mat og store mengder vin… Vi løser (eller prater i stykker) egne problemer, andres problemer og verdens problemer.. Vi løser til og med problemer som ingen av oss ante eksisterte..! 

I denne lille biten av tid er det bare oss... og mens lysene brenner ned og vinen drikkes opp, har alle fritt spillerom... Her kan en klage og skryte og le og gråte - og det gjør vi... Og dagen etter angrer en litt på det siste glasset, men verden framstår likevel som litt lysere og litt enklere å håndtere.. 

Kari Bremnes har fanget essensen i en slik jentekveld i sangen "De halve setningers gudinner", og Lena Bergstad har lånt tittelen til et maleri som har den samme egenskapen...

 

(Dette bildet - og et stort utvalg av andre av Lenadamens bidrag til kunstverdenen - finner du på 

lenadamen.blogspot.com vel verdt et besøk!)

Så ble dette bare et lite jegersågladidereinnlegg (jeg lover å komme sintere og mer irritert tilbake), og i kveld skal jeg ta meg et glass rødvin og utbringe en skål... En skål for Lena, Sissel, Merethe, Annette, Hege og Helle, for Lenadamens enestående kunst, for Kari Bremnes’ vakre sang – og for rødvin… 

På venterommet

Jeg har – i løpet av de siste månedene – tilbrakt et og annet øyeblikk på venterommet hos legen, og i løpet av denne tiden har jeg kommet fram til at selve legebesøket er helt ok (jeg har sannsynligvis verdens hyggeligste lege – banna bein!), det er tiden på venterommet som kan være en prøvelse…

Personlig har jeg ingen problemer med venting.. Tvert i mot synes jeg det kan være greit innimellom.. Jeg finner det underholdende å observere mine medpasienter, prøve å gjette på hvem de er, hvordan de er og hva de jobber med (og – for å være helt ærlig – hva som feiler dem) Dersom noen ringer deg og du sier at du sitter på venterommet hos legen, så er du på en måte fredet.. Legens venterom er det vakuumet der ingen maser, ingen krever noe, ingen forlanger noe.. annet enn at du sitter stille og venter til det blir din tur…

Jeg er et av disse menneskene som alltid drasser rundt på avsindig store vesker (plutselig slår det meg at det muligens kan være en sammenheng mellom dette og min ikke spesielt velfungerende skulder…?!) …og i veska har jeg alt mulig – deriblant skrivesaker, iPod og bøker (vel, selvfølgelig én bok, selv ikke jeg drar med meg mer enn én bok ad gangen).

Så når jeg sitter og venter, plukker jeg fram boka, har musikk på det ene øret (kun på det ene, slik at jeg skal høre når jeg blir ropt opp – og dessuten kan jeg jo komme til å overhøre noe morsomt..) og prøver å utnytte denne pausen i hverdagen…

Sist jeg satt slik, var forrige torsdag.. Min vane tro brukte jeg litt tid på å se meg rundt og observere hvem jeg delte dagens ventetid med.. Vi var ni stykker i venterommet.. Foruten to barn, den ene med sin mor og den andre med sin far, en unggutt som gjentatte ganger snakket med noe jeg bare kunne anta var sin mor i telefonen (”jammen MÅ jeg være her? Jammen, kan jeg ikke bare dra hjem? Jammen..! Jamm..! Ja, jeg vet det.. Jada.. Jaaada, det er greit! Ja, ok.. Ha det, da!”) og meg selv, var der tre eldre damer, hvorav den ene satt oppslukt med et medbrakt kryssord (muligens meg om førti år?), mens de to andre snakket forholdsvis høylytt sammen om samfunnets forferdelige tilstand på generell basis…

Jeg mistet fort interessen, fant fram boken (”Den glemte hagen” av Kate Morton, greit lesestoff som står til en god, gammeldags M/G) og ga meg til å lese, mens jeg halvveis lyttet til samtalene i rommet..

Og når en sitter slik, med en bok i fanget, overhører en de mest fantastiske samtaler… torsdagens liste ble toppet av denne:

”Jeg sier det, jeg, at det skulle ikke vært lov å la folk sitte her å vente så lenge på hjelp!” sa den ene damen indignert til den andre.. ”De bryr seg altså slett ikke om at folk har annet å gjøre med dagen sin enn å sitte her! Jeg synes det er egoistisk, jeg..! Vet du, jeg har vært her siden det åpnet i morges..!” sa hun, med stramme lepper og øyenbrynene megetsigende hevet.. ”Men i all verden!” svarte den andre, ”er de så forsinket?! Det er jo snart to timer siden! Nårtid hadde du time, da..?!” ”Nei, jeg har ikke time før om tyve minutter, men jeg hadde jo et håp om å få komme tidligere inn, da.. Jeg har et par ekstra ting å snakke med ham om, så…”

Jeg måtte løfte blikket fra boka.. ”vær så snill å smile!” tenkte jeg.. ”vær så snill å si at du tuller…!” men nei, det var ikke en anelse humor – eller et snev av selvinnsikt – å skue i mils omkrets...

Folk, altså!

Facebook + irritasjonsmomenter = sant

Som den observante leser muligens har fått med seg, så er jeg stor fan og (til tider meget aktiv) bruker av Facebook… Jeg fryder meg og irriterer meg over alt mellom himmel og jord – og er riktig så fornøyd med de menneskene jeg har på vennelista… Irritasjon er – for meg – som luft og mat; nødvendig for at jeg skal trives… Jeg irriterer meg over statuser, kommentarer og skrivefeil – og jeg fryder meg mens jeg gjør det… …irriterer meg, altså…

Litt økt (men fortsatt overkommelig) irritasjon er rettet mot alle dem som til stadighet (og spesielt om natta, når nachspielet er over) spammer hele newsfeed’en med all musikk de kommer over på Youtube.. ”Denne må høres!” skriver de... ”Kongelåt!” Det er for så vidt greit at alle har en yndlingslåt eller tre, men ti-tyve stykker?! Meeen, det er ikke verre enn at jeg endrer innstillingene på feed’en til ”statusoppdateringer” og vips, så er så vel fyllaspillelistene som irritasjonsmomentene borte…

Det er imidlertid to irritasjonsmomenter jeg ikke klarer å bli kvitt;

for det første: dersom noen av en eller annen grunn skulle ha behov for å legge et bilde av meg ut på Facebook, så forbeholder jeg meg retten til å godkjenne det… Mitt behov for å bli tagget på tilfeldige festbilder er totalt ikke-eksisterende – og hadde jeg hatt et ønske om å ha slike bilder liggende på nettet til så vel framtidige arbeidsgiveres, min sønns og mine foreldres skue, ja, så hadde jeg faktisk lagt dem ut selv… At enkelte finner det både smakfullt og fornuftig å legge ut bilder der de framstår som direkte sveiseblinde, er for så vidt deres eget problem, men selv hadde jeg satt pris på å få slippe å bli involvert…

Og for det andre: jeg klikker i vinkel hver gang jeg plutselig er medlem av grupper jeg ikke har søkt om eller akseptert medlemskap i…! Jeg mener: hva i huleste er det som får noen som helst til å anta at det er greit?! Er det faktisk noen av dem som kjenner meg, som tror at jeg ikke klarer eller tør å legge meg selv til i en gruppe dersom jeg er interessert?!

Så sier selvfølgelig enkelte at ”det er jo bare å trykke på ’forlat gruppe’ så er det jo greit. Hva er problemet?”  Og ja, det er bare å forlate gruppa.. men jeg tenker som så, at dersom noen oppretter en gruppe for folk som er interesserte i dette eller hint, så må det da for pokker bli opp til målgruppen å selv melde seg inn..?! Dersom jeg oppretter gruppa ”Vi som kjemper for å hjelpe Mullah Krekar” (Jepp, jeg skrev Mullah Krekar.. Fikk dere den dld?), og erklærer samtlige på vennelisten min som medlemmer, hvor mange ville synes at det var helt ok?

Poenget er at det ikke burde ha noe å si hva gruppas målgruppe eller målsetning er; la folk være i fred – og la oss selv melde oss inn (og ut) av de grupper som måtte passe oss…

Goddamnit!

Reell reality...?

Reality-tv. Virkelighets-tv, faktisk…

Når x antall (må skrive det, for jeg vet ikke hvor mange deltakere disse showene har) pr-kåte ungdommer med glamourmodelldrømmer og overtafatternsfirmaintensjoner samles på et hotell i et eller annet ferieparadis og får fri flyt av champagne og annet fludium..

Når en bøling nordmenn plasseres på en ”øde øy” i Asia (eller hvor som helst ellers) der de konkurrerer i kjeppbalansering og andre innovative konkurranser..

Når kjendiser (eller hvermansen, for den del) samles på Lindesnes for å kappes om hvem som først klarer å ta seg til Nordkapp..

Når mennesker fra hele landet samles i ytre (eller indre) langtvekkistan for å drive en gård uten noen som helst form for moderne hjelpemidler..

…da kaller de det virkelighets-tv…

og jeg må bare spørre: i hvilken del av virkeligheten oppstår noen av de ovenfor beskrevne situasjonene?

Når en normal 19-åring reiser til syden, sitter vedkommende bakfull på stranda i Sunny Beach og har knapt råd til å spise på McDonalds innen ferien er over..

Når – som om det noen sinne har skjedd – en forsamling av nordmenn strander på en øde øy, vil jeg anta de har andre ting å bekymre seg for, enn hvem som kan stå lengst på ett ben på en kjepp ute i vannet… (en annen sak er: burde det ikke være den som kom seg først fra øya som vant? Ville ikke det være hensikten dersom du faktisk var strandet?)

Når Tommy Steine (eller hvem som helst andre) har behov for å komme seg fra Lindesnes til Nordkapp, mener jeg å ha bra belegg for å anta at han sjekker flyruter heller enn turutstyr (det sagt, så mistenker jeg at Tommy Steines turutstyr hovedsakelig består av bilnøkkel og visakort)… og til slutt:

dersom en ønsker å drive en gård på en eller annen avsidesliggende plass, der strøm og innlagt vann er ting en fantaserer om etter leggetid, vil det da være naturlig å kakke seg på lag med mennesker en aldri har møtt og ikke vet noe om? …eller vil det være nærliggende å tro at en slo seg sammen med mennesker en liker, mennesker en stoler på, mennesker en vet kan noe om gårdsdrift?

Jeg finner det forunderlig at det kan kalles virkelighets-tv, når konstellasjonen av mennesker er alt annet enn naturlig. Når alt som blir gjort og sagt bestemmes – enten gjennom oppgaver eller gjennom klipping – av produsenter.. Men greit nok.. Folk som melder sg på disse programmene vet hva de går til… De vet at det klippes og limes og ”skapes tv”… Vi vet jo alle det… Personlig syns jeg denne typen tv-underholdning er søppel-tv, og unngår sorten så langt det er mulig, men bevares: jeg trykker på avknappen eller skifter kanal, og lar meg egentlig ikke plage nevneverdig av det… Seertallene viser at de aller fleste er uenige med meg: folk flest lar seg rive med – og det er egentlig det jeg vil si noe om her… (himla lang intro, jeg vet, men tiden der lærerne satt med rødpenna (”mye bra her, Wanja, men husk at innledningen aldri skal være mer enn ti prosent av det ferdige produktet”) er heldigvis over…)

Det som fascinerer meg når det kommer til realityshowenes publikum, er evnen til å engasjere seg… Som (en muligens litt over gjennomsnittet aktiv) bruker av Facebook, kan jeg – uten å en eneste gang ha slått på tv’n – følge med på disse programmene… Newsfeed’en er full av kjefting og smelling og jubel om hverandre… …og ærlig talt finner jeg det både underholdende og (tidvis) sjarmerende… men realitypublikumet har også en annen side… en ikke fullt så sjarmerende – og på grensen til skremmende – side… Der heiing og medhold går over i skadefryd og noe som grenser til ondskap… Der uttalelsene leder tankene hen på opptog med medbrakte høygafler og fakler… …og dette i forhold til mennesker en ikke en gang kjenner…!? Jeg sikter selvfølgelig til tidens store snakkis, programmet ”Farmen” og denne famøse Ståle fra Nord Norge. For å få en forståelse av hva det hele dreide seg om, satte jeg meg ned og så noen programmer – og kan ærlig talt ikke skjønne hva problemet er… Javel, mannen er stor i kjeften og til tider flåsete og påståelig… Han har uttalelser som utvilsomt kan provosere både den ene og den andre… Han gjør en del valg som han vel burde være ca 40 år for gammel til å stå inne for… Men i alle dager, da mennesker…! Det er tv!!! Jeg kjenner ikke denne Ståle… Men det jeg vet om ham, er at han har familie og venner… …og jeg vil på det sterkeste anta at de ikke logger på Facebook med lett hjerte for tiden…

Om noen synes det ene eller det andre om dette mennesket som er Ståle Bjørnvåg, ja, så er jo selvfølgelig det helt greit… det er – etter mitt syn – derimot ikke greit å omtale mennesker på den måten som enkelte omtaler denne Ståle på Facebook…

”Han ødelegger inntrykket av nordlendinger!”, står det i newsfeed’en… ”Jeg skammer meg over å ha en slik representant for Nord Norge!” og utallige lignende uttalelser… og så ble han til slutt sendt hjem, da… …og skadefryden ville ingen ende ta…

Men mannen har da – så vidt meg bekjent – aldri utnevnt seg selv til representant for Nord Norge, Harstadregionen eller andre deler av geografien…??? Han er en privatperson som har meldt seg på en konkurranse… intet mer… intet mindre…

Jeg er mye mer betenkt over disse representantene for nevnte regioner, som uten å skjenke en tanke til så vel denne Ståle som hans familie, kjører på med uttalelser på Facebook så blottet for medmenneskelighet at en blir rent satt ut…

….og så lurer jeg litt på, da, om denne Facebook-mobben tenker over at de muligens også kan oppfattes som representanter for egen region…? Og er det slik vi vil fremstå? Som selvgode, fordømmende mobbere…?

Et paradoks er det jo også, at nesten samtlige av disse selvutnevnte domsavsigerne har tent virtuelle lys og i statusfeltet erklært seg som innbitte motstandere av mobbing…?

Jeg antar at jeg – etter å ha publisert dette – muligens pådrar meg min andel av den Nord Norske og regionale harmen – og må stå ute i kulda sammen med denne Ståle, så får vi stå der og krangle oss varme da, sånn fra én storkjeft til en annen, til der kommer en annen stakkars sjel og tar oppmerksomheten – og vi kan snike oss inn i varmen igjen…

Men kanskje er det, som min venninne Jill sa, slik at disse menneskene gjenspeiler det samfunnet vi lever i…? Kanskje har vi utviklet oss til en forsamling noksagter som er enig med siste taler, så lenge siste taler er enig med dem vi liker..? Kanskje evner vi kun å føle oss bra dersom vi får muligheten til å rakke ned på andre…?

Kanskje dette er virkeligheten? Kanskje det er derfor det kalles virkelighets-tv?  

Micropop

Det er ALLTID en neve maiskorn som blånekter på å bli popcorn...

Hvorfor?!?!?

Isbrodder til besvær

Februar og mars i Nord Norge: snø, vind, vår, regn, is, midtvinter, mildvær og frost om hverandre…

lett lyssatt av en tidvis tilstedeværende sol – og lett smakssatt av veivesenets salt…

Vi veksler mellom lys og lett vårstemning den ene dagen, og intens, kullsort vinterstorm dagen etter…

Resultatet er blankpolerte fortau, der Sonja Hennie uhindret kunne ha øvd inn nye og fantastiske skøytetriks.. (selvfølgelig kan hun ikke det i dag, men hun kunne ha gjort det.. dersom hun hadde levd, altså..)

Så stavrer vi rundt her, da.. Med blikket rettet mot bakken for å være sikker på at foten treffer underlagets minst glatte parti (og dessuten regner det sikkert, og da er det greit å bøye nakken litt, slik at en kan samle opp mest mulig vann i nakkeregionen)..

Vi lister oss fra det ene punktet til det andre, og det kan innimellom se ut som om Bambi har samlet hele sin familie til slektstreff på isen i bykjernen.. (Ja, ikke hele familien, selvfølgelig.. Bambis mor vandret jo, som de fleste av oss husker, heden for mange år siden (kanskje hun nå er sammen med Sonja Hennie?), men de andre.. de andre ser ut til å ha møtt opp…)

Det hele er ikke bare negativt: der er mye god slapstickunderholdning å observere dersom en redder seg et vindusbord på en av byens kaféer..

Og alle som selger isbrodder har gode tider..

Isbrodder, ja.... en fantastisk fin oppfinnelse, som benyttes i stor grad av 40+ befolkningen her i nord (de litt yngre – eller vi litt mer jålete – lar være, brodder sitter nemlig dårlig på høye hæler)... Brodder er fornuftig og – til tider – på grensen til livreddende både på flatmark og i byens mange og bratte bakker…

M E N   I K K E   I N N E   ! ! !

Hvorfor, hvorfor, HVORFOR tar ikke folk av seg broddene inne på kjøpesentre, kontorer og butikker!? Med tomt blikk og slepende skritt skraper de seg over steingulv og fliser, borer seg ned i gulvbelegg (og må slite foten løs med en tilhørende ”schwupp”-lyd), lugger i teppegulv og knirker i tregulv...

Lyden alene driver meg til vanvidd! Er det virkelig mulig at de ikke hører det selv?!

Hvordan kan de i så fall unngå det?!

Men lyden i seg selv er faktisk ikke mitt største irritasjonsmoment – let’s face it: jeg oppsøker ikke bykjernen for å oppleve stillhet…

Det som irriterer meg her er den totale mangelen på hensyntaken…

Det faktum at de gir blaffen i at de bråker sier vel litt, men det faktum at de ødelegger gulvene de trår på, og overhodet ikke kunne brydd seg mindre om det, er for meg helt uforståelig…

Eksempelvis:

På døra inn til det legesenteret jeg benytter, henger der en liten plakat på inngangsdøra, der senteret gjør oppmerksom på at de nettopp har fått lagt nytt gulv, og at de av den grunn ønsker at folk tar av seg isbroddene før de går inn...

Jeg har fortsatt til gode å se noen komme inn døra uten å stoppe og lese på plakaten – som er overlesset av ”vær så snill” og ”vi setter stor pris på det..” og ”tusen takk” – men like forbannet trasker de inn med største selvfølgelighet – og setter sine broddebekledte avtrykk i legesenterets historie (eller gulvbelegg, for å være mer nøyaktig…)…

Hva er i veien med disse menneskene? Har de oppsøkt lege for å få resept på sunn fornuft?

Eller muligens litt folkeskikk?

Normalt er jeg stort sett slik at jeg anser at man ikke skal dømme folk man ikke kjenner… Jeg er overbevist om at alle har gode sider og at en ikke skal dømme boka før skinnet er solgt – eller hvordan det nå var – men jeg merker at hos meg faller disse menneskene utenfor denne oppfatningen:

Jeg er ganske sikker på at disse menneskene er de samme som bruker handicap-parkeringen uten tillatelse… og klistrer tyggegummi i askebegrene på uteresturanter… og sniker i køa… og prater i telefon på kino og på konserter…

Og så blir jeg irritert på meg selv, i siste instans, for at jeg blir så fordømmende så snart jeg hører lyden av en isbrodd… Så kanskje det hele koker ned til at jeg ikke liker isbrodder fordi det trekker fram en utidig side av undertegnede…? Kanskje den ubehagelige lyden egentlig er lyden av meg, som gneldrer og irriterer meg over alt mellom himmel og jord…?

Én ting er i alle fall klinkende klart:: isbrodder får definitivt fram det verste i meg…

Håper det blir vår snart…

Parkert

Bilister. Pussige greier. Alle er best å kjøre bil. Alle...

Jeg har til dags dato aldri møtt et menneske som har påberopt seg å være en under middels bra sjåfør…

(Jeg har imidlertid en venninne som har erklært seg for å være skikkelig dårlig å lukeparkere, og hun må muligens være den ærligste bilisten jeg vet om..)

Men foruten Lenadamen, er vi alle best.

Alle de andre kjører for sakte.. ..eller for fort.. ..eller for nært.. ..eller for langt unna..

De bremser for sent og de stopper for fort.. ..og når de forlater bilen,

så gjør de som oftest også det feil…:

Enkelte forlater bilen som om de planlegger en jordomseiling og ikke en tur inn på butikken; bilen pakkes inn etter alle kunstens regler (da spesielt på vinterstid, selvfølgelig), det brukes mer tid på å dekke bilen til med diverse trekk og matter, enn det normalt vil ta folk å koste av bilen..

Andre igjen rømmer bilen som om den var tjuvgods; ulåst, med vinduet på gløtt og med vindusviskerne midt på ruta, fanget til evig tid (eller i alle fall til sjåføren returnerer fra butikken) midt i et intervall..

Om en tar seg litt tid til å se seg om på parkeringsplassen, kan en observere grupperinger…

de går igjen.. de er over alt..

og du vet at du tilhører en av dem..:

”Kosebilistene”

som klistrer seg inntil andres biler (både på veien og på parkeringsplassen), slik at du må trylle varene dine på plass i bilen, presse deg inn gjennom døra – gjerne slik at du ender opp med å rengjøre bilen for veistøv i entringsforsøket – og når du til slutt har kommet deg på plass og har fått startet bilen, er du så inneparkert på alle fronter at du egentlig bare kan lene deg tilbake å logge på Facebook via mobilen mens du venter…

”For sikkerhets skyld-bilistene”

som kan deles inn i to grupper;

De som er så redde for å komme opp på fortauskanten at de parkerer langt ut i veien..

Og de som er så redde for å stå i veien at de parkerer halvveis opp på fortauet..

”Jovisst-kan-jeg-sikte-folket”

som helt oppriktig tror at den hvite streken skal være midt under bilen, slik at de til enhver tid opptar to parkeringsplasser…

”Hvor-langt-skal-det-være-nødvendig-å-gå?-folket”

som kjører runder på parkeringsplassen til det frigjøres en plass helt inntil inngangsdøra (Jepp! Her har dere meg… Jeg er direkte allergisk mot å bære varer lengre enn jeg absolutt må…)

”Jeg-har-da-virkelig-ny-bil-folket”

som parkerer helt alene, ytterst på den bakerste rekka, i redsel for at noen av de andre

(som selvfølgelig overhodet ikke kan kjøre bil) skal komme til å dulte borti nydoningen.

Disse må dog ikke forveksles med

Herregudsåskummeltdeterålukeparkere!-folket”

som – av åpenbare grunner – også gjerne står helt alene, men likevel nærmere inngangen..

”Åh-så-lei-jeg-ble-av-å-kjøre-bil-folket”

som rett og slett bare etterlater bilen der de finner det for godt. Denne gruppa er for øvrig omtalt tidligere i dette innlegget; her er vindusviskerne midt på ruta – og bilbeltet henger gjerne klemt i døra..

Alle disse kan tidvis være irriterende, men stort sett bare sjarmerende og litt underholdende..

Men ingen – INGEN – av dem jeg har nevnt ovenfor er så til de grader irriterende og sjarmløse som

”Jeg-er-en-egoistisk-og-selvsentrert-kuk-folket”

som PARKERER PÅ HANDICAP-PLASSER UTEN Å HA NOE HANDICAP!!!

Noe så ufattelig usympatisk og navlebeskuende som disse stakkarslige representantene for menneskeheten skal du altså lete lenge etter..!

En eller annen gang kommer jeg til å gå Chuck Norris på et av disse umenneskene, og når jeg er ferdig med dem, kommer de til å få tilsendt et slikt parkeringsbevis som en faktisk må være ihendehaver av for å ha rett til å bruke disse parkeringsplassene, og da har jeg jo – om ikke annet – skapt ærlige mennesker av dem….

Når det er sagt: hvilken av gruppene tilhører du….? ;)

Skriften på veggen - bokstavelig talt..

Hjelp....?

I et forsøk på å finne ut hvordan innstillingene fungerer på dette helt nye leketøyet, har jeg altså endret skrift..

(flinke, fliiinke datageni-Wanja...!)

Før jeg landet på denne, hadde jeg imidlertid endret til - og vurdert - så mange skrifttyper at jeg muligens har pådratt meg en alvorlig synsfeil (mulig jeg kommer til å bli nødt til å begynne å trykke på den tidligere omtalte rullestolknappen når jeg heretter skal legge inn kommentarer...?)

Aaanywhoooo.. skrift, ja.. Spørsmålet er - for dere som har vært innom her før - lettere eller vanskeligere å lese..?

Eller sagt med andre ord: beholde denne eller tilbake til originalen..?

Shoot!