tirsdag 23. august 2011

Om å "komme i orden"


Jeg har nylig flyttet, jeg… Ikke for det, jeg har flyttet mange ganger og er for så vidt forholdsvis øvd i aktiviteten, men denne gangen har jeg flyttet langt…
Ikke langt som i til Peru eller en annen del av verden, men langt som i ut av mitt elskede Harstad…
Så da ringer vi da, vi venninner og familie, og hører hvordan det går og om alt er som det skal og om det ellers er noe nytt å fortelle – og så kommer selvfølgelig spørsmålet som alltid kommer når noen har flyttet: "Har dere 'kommet i orden'?"
Og hva skal en stakkar svare på det?
Har bestikket fått tildelt en egen og fast skuff? Jada.
Har alle husets beboere innsett hvilke rom som tilhører dem og hvilke rom de ikke har generell adgang til? Utvilsomt.
Vet jeg hvor ting egentlig skal være når de ligger på henholdsvis stuegulv, spisebord og i trappen? Faretruende nært.
Er gjestesenga montert? Ikke riktig enda, men vi går mot en snarlig løsning her…
Vet jeg hvor alt er? Nope! Langtderifra! På ingen måte!
Men det har jeg da vitterlig aldri visst heller – uavhengig av hvor jeg har bodd eller hvor lenge, lever jeg livet i et forholdsvis oversiktlig kaos, der jeg mer eller mindre vet sånn ca hvor hva er… og når jeg nå plutselig forholder meg til fem mennesker (seks, om vi teller 17-åringens kjæreste og – gjennom den rollen – husets tidvise – og alltid velkomne – fosterdatter) og deres saker og ting og greier, hvordan kan jeg da antyde at jeg har kontroll…?

Dagliglivet tilskikker seg omtrent som følger i nr 20:
Der er klær og leker og telefonladere og tomme (eller halvfulle) glass overalt…
Der er sand og sko på det nyvaskede gulvet…
Der er alltids noen som ikke liker alt som serveres til middag…
Der er til enhver tid noen som står og holder kjøleskapsdøra åpen (til tross for stadige beskjeder om å lukke den igjen)…
Der er lyder fra onlinespill og tegnefilmer og lek og radio og latter og fotballkamper i komplett surround (akkompagnert, selvfølgelig, av en evig summing fra oppvask- og vaskemaskin)…
Der er til stadighet – og like overraskende hele tiden – fritt for brød i brødboksen og melk i kjøleskapet…
Der er håndklær på gulvet og i skittentøyskurven (men sjelden i badskapet der jeg i utgangspunktet så for meg at de skulle være)…
Det foregår en evig jakt etter sykkelhjelmer og yndlingsbukser og fjernkontroller og sko (sistnevnte dreier seg om mine egne sko som på ingen måte virker å være innstilt på å bli lokalisert… Tre bugg og hederlig omtale til den eller de som kan oppklare det mysteriumet!)

Og tro det eller ei: vi stortrives! Her er ikke ett kjedelig øyeblikk i nr 20…
…og så lenge alle husets beboere er lokaliserte, mette, trygge og smilende når kvelden kommer – da må vi vel på et eller annet vis kunne påberope oss å ha kommet i orden…?
Vel, vi må muligens komme tilbake til det…

mandag 22. august 2011

...vil være venn med deg på Facebook


Jeg fikk en venneforespørsel på Facebook i dag…
Ikke i seg selv et tema å ta opp på bloggen… Jeg mener: det hender ikke sjeldent at jeg føler at jeg må dele det med hele verden (eller den delen av verden som ramler innom her, for å være eksakt..).
La oss si at vedkommende het Per Hansen – et ikke uvanlig navn – og at jeg muligens møtte ham én gang for tretten år siden (hva vet jeg?), og nå sender han meg altså en venneforespørsel… Så langt, for så vidt helt i orden…

Men Per Hansen og hans noe velbrukte navn får ingen bjeller til å ringe hos meg, så da går jeg – slik de fleste gjør – inn på profilen hans for å se hvem han er…
og han er en hund… en sort og hvit og glad og skrekkelig søt hund, men like forbannet en hund… og blar jeg videre i profilbildealbumet hans, er han i tillegg en motorsykkel (type sort med to hjul – det er det jeg kan om motorsykler), en solnedgang, et fjell, Pikachu (du vet, den ultimate Pokémon) og en kjempestor veltet bjørk…
…som heter Per Hansen…
og bor i Oslo…
og er mann…
og er født i 1970…
og mitt spørsmål er: hvordan i all verden mener Per Hansen (og alle Per Hansen’er i vårt langstrakte land) at jeg på noe som helst slags vis skal kjenne ham igjen?!
På hvilket vis anser han at det er på sin plass å forvente at jeg skal vite hvem han er?!
Har folk generelt ingen tanker om hva et profilbilde er?! Jeg tenker vel egentlig litt som så; at dersom du ikke har intelligens nok til å vite hva et profilbilde er – eller hva dets hensikt er – så vil jeg pokker ikke ha deg som venn…!

Så da sitter jeg der, da, med valgmulighetene ”bekreft” og ”ikke nå” (for Facebook har fortsatt til gode å legge inn en ”ikkefaen"-knapp, til tross for at det definitivt er et reellt behov for en...) og jeg tenker som så: at jeg har venner nok… og jeg vet hvem de er og hvordan de ser ut… Hva er det forøvrig for suspekte ting enkelte mennesker har for seg, dersom de ikke tør å vise bilde av hvem de er til vennene sine (det være seg på Facebook eller irl)...? Jeg vil ikke være venn med en solnedgang..
Jeg vil egentlig gjerne være venn med Pikachu, men har ikke fått venneforespørsel derfra enda..
Angående Per Hansen, så trykket jeg ”ikke nå”…

søndag 21. august 2011

The bitch is back....?


Jeg har gjennom mesteparten av mitt snart førti år lange liv irritert meg…
Jeg har irritert meg over alt og alle og hva folk gjør og hva de sier (for ikke å snakke om hva de ikke gjør og ikke sier…!) Jeg har ergret meg aldeles infernalsk over bagateller og alskensk snurrigheter – og alt til ingen nytte…
Jeg har ikke kunnet benytte nevnte irritasjon til noe som helst..
Ikke før nå (eller for rundt regnet et halvt år siden), da jeg oppdaget bloggosfæren.
Så da ergret jeg meg, da, i full offentlighet… Jeg lot meg irritere og rive med og var inderlig fornøyd med denne muligheten til å faktisk benytte min tidvise sneversynthet til noe – om ikke positivt – så i alle fall produktivt…

Og hva skjer? Jo; jeg slutter å ergre meg…! Jeg har gjennomgått en voldsom endring, og har blitt et aldeles fortreffelig og tolerant menneske som ingenlunde lar meg irritere over livets tilskikkelser…
Jeg har vandret gjennom denne sommeren med blomster og rosa hjerter og kvitrende småfugler rundt hodet, og har aldeles ikke fått med meg at enkelte mennesker har vanskelig for å tilegne seg kunnskap om alt fra køkultur til folkeskikk, være seg på flyplass, på butikk eller i bar…
Jeg har slett ikke fått med meg at enkelte – heller enn å være ute å nyte de lange, varme dagene som har vært – tilbringer dagen inne foran skjermen, mens de klager på Facebook og Twitter og hva det nå enn er over herværende forferdelige sommer…
Jeg har ikke en gang registrert at neewsfeed’en på Facebook mer har vært en annonsevegg for stemming på ditt og stemming på datt, med ti innlegg på rad fra samme person – som prøver å overbevise verden om at deres barn i langt større grad enn andres barn egner seg som såpeunger og påleggsunger og what not…
Og heldigvis har jeg ikke i det hele tatt hengt meg opp i at der finnes mennesker som er så skammelig smålige og så navlebeskuende at de ikke ser noe som helst galt i å benytte nasjonale tragedier til å fremme egne saker – være seg politisk ståsted eller personlige meninger (som i mitt syn tidvis kun hører hjemme i Okefenokee-sumpen sammen med Billy-Bob og nygrillede alligatorunger)…

Takk og lov har jeg altså ikke fått med meg noe av dette – og har dermed ikke kunnet blogge om det… Jeg har heller ikke et eneste ondt ord å si om Tele2 og deres evne til å levere internett-tjenester (som har resultert i en bortimot nettløs sommer)…

Men nå er sommeren på hell.. Vi vet det stemmer, til tross for at værgudene smeller til med godt over 20 grader… Vi har da kalender og vet når det er høst!
Og jeg satser på en høst full av irritasjonsmomenter og ergrelser (samt tilstedeværende internett, heretter ikke levert av Tele2), slik at dere nok en gang kan motta kjeft – om ikke på daglig basis – så i alle fall oftere enn hver tredje måned… For ærlig talt: det er vel få ting som er så langt inn i margen irriterende som bloggere som aldri kommer med nye innlegg…!