Filosofenes fall

Mens Aristoteles og Kant – og samtlige filosofiske grunneleggere og foregangsmenn med dem – spinner i sine respektive graver, står ”filosofen” Nina Karin Monsen fram igjen.

Dette umennesket av en tidligere nyfeminist, som i sin tid frontet kampen for selvbestemt abort, likestilling og likeverd, som gjorde helomvending i løpet av tidlig 80-tall og som siden har viet sitt liv og sine talegaver til å motarbeide alt hun en gang kjempet for..

Nå åpner hun nok en gang kjeften, og lar edder og galle strømme på i fordømmende – og fordummende – monologer, der ingen mulighet til å sjikanere homofile blir forbigått, og der innholdet er så konservativt, stivbent og ondskapsfullt at selv Vatikanets leder ville løfte et øyenbryn..

Og før kommentarfeltet fylles av ”det er vel kjønnsnøytralt ekteskap hun er i mot, ikke homofili i seg selv” og lignende kommentarer, så les hva hun faktisk skriver:

            ”Homoseksuelle trenger intet ekteskap. Ekteskapet trenger ikke dem.

            Onani i enhver form er unødvendig å lovregulere. At Nylund

(Bård Nylund, leder i LLH) er ekspert på dette feltet, tror jeg så gjerne.

Det er alt hva homoseksuelle har å tilby”

Resten finner du her: http://www.dagbladet.no/a/16017827/

Hun kaller seg filosof, denne materialiserte ondskapen, og glemmer at ordet filosofs betydning er ”venn av kunnskap” eller ”kjærlighet til kunnskap”.

Monsen legger til veie en fantastisk kunnskapsløshet når det kommer til homofili og mellommenneskelige forhold..

Hennes syn på – og definisjon av – hva kjærlighet er, er så begrenset og forkvaklet at jeg nesten grenser til å synes synd i henne.. Men bare nesten.

Monsen påberoper seg å skrive innefor personalismen, altså en filosofisk skoleretning som bygger på personbegrepet, menneskeverdet – og kjærlighetens avgjørende betydning for tenkningen. Dessverre kan det virke som om kvinnemennesket har tatt den siste delen av læresetningen litt for langt, og vurdert det dit hen at tenkningen avhenger av en total mangel på kjærlighet, for ærlig talt: i hennes uttalelser ligger det – slik jeg ser det – like mye nestekjærlighet som abbed Arnaud Amaury hadde i sin uttalelse til sine menn under massakrene i Béziers: ”Drep dem alle, for Gud kjenner sine”

Og la oss inderlig håpe Gud gjør det… Kjenner sine, altså.. For så vet vi alle hvor den godeste Monsen havner i det hinsidige.. 

Jeg vil avslutte med å rette et hjertefølt rævspark til de idiotene som i sin tid oppmuntret dævelskapet ved å premiere hennes sneversynte arroganse med ”fritt ord”-prisen.

Hvem vet, etter å ha omtalt henne på nedsettende og på grensen til injurierende vis, etter å ha dømt henne nord og ned uten noen sinne ha truffet henne, etter å ha behandlet henne slik hun behandler sine medmennesker, kanskje jeg blir tildelt ”fritt ord”-prisen neste gang…?

Shopping

Klær. Må ha det, bare må ha det – og spesielt når ”duverdensåbrajeghardetfortiden”-ræva bare vokser og vokser – og lår og mage med den..

Så da venter en tålmodig på pengenes ankomst på konto, sørger for å droppe kveldsmat og frokost i forkant (joda, magen blir definitivt et par millimeter flatere av det.. Joho, det blir den!) – og begir seg ut på shopping…

Det første som slår meg når det kommer til enkelte klesbutikker er musikkvalget;

hva i himmelens navn er det som får hvilket som helst menneske til å tro at Lady Gaga gir meg lyst til å shoppe?!

Skjønner de ikke at Lady Gaga i all hovedsak gir meg lyst til å sette en kule for pannen!?

Eller helst to eller tre kuler, bare for å være sikker...

Eller denne Justin Bieber… Jeg har egentlig ikke så mye i mot Justin Bieber.. Bare én ting, egentlig: 

han puster…Kanskje det hadde vært en fordel å la ham lytte litt på Lady Gaga…?

Aaaanywhooo: klesbutikker.. når en vel og vakkert har entret dette mekka av nymotens vidundere i årets forunderlige pastellaktige (og generelt forferdelige) farger, og står – akkurat tilstrekkelig utilpass og vurderer om en egentlig skal gi blaffen, for heller å bruke pengene på polet – dukker de opp.. Disse små, nette, sminketogtuperttildetugjenkjenneligepikene..

I dette tilfellet et q-tipslignende vesen, som beveger seg i en konstant dis av parfyme og hårspray, som med glinsende, hvitrosa lepper tilbyr sin assistanse i forhold til kles- og fargevalg…

”Denne bør du prøve..” smurfer dagens q-tips fram, og holder opp et lysrosa tøystykke som jeg ærlig talt ikke er helt sikker på hva er… (Det viser seg å være en slags tunika)

Jentungen mener i fullt alvor at i DEN vil jeg se helt fantastisk ut..

(Fantastisk, altså, intet mindre..)

Jeg prøver i vennlige – og for sikkerhets skyld veldig enkle – ordelag å forklare at rosa (uansett nyanse) som farge vokste jeg i fra som 2-åring, og at min nord norske, vinterbleke hud – som heller sterkt mot samme blåtone som skummet melk – på ingen måte går overens med rosa, gul eller noen som helst form for pastell…

”Jooooda,” påstår lillesmurf, ”med dine farger kommer det til å bli awesome.!.” og DEHR… akkurat der.. på awesome, er jeg ferdig med all form for snilldameatferd..

Jeg plukker fram ”fordijegharsagtdet”-stemmen min (spør min 16-årige sønn; den stemmen er meget lett å lese) og erklærer at ”la oss være enige om at jeg nok – gjennom mine snart førti år – har forholdsvis kontroll på hvilke farger jeg vil bruke. Kan vi det?”

Med veldig klar uttale av samtlige konsonanter – og med øyenbrynet hevet til halvveis opp mot hårfestet.. Lillesmurf gir seg og finner motvillig fram klær i de farger og fasonger jeg ber om.. Hun framstår faktisk som et reelt servicemenneske helt fram til jeg etterlyser min størrelse i enkelte plagg.. ”Åh, men du trenger da ikke det!” utbryter q-tipsen, mens hun manisk tvinner en L’oreal-bleket hårlokk rundt trekilosplastringbekledte fingre og sperrer tungt sminkede øyne opp i sjokk og vantro.. ”du passer garantert denne” sier hun og gir meg et par jeans som er tre nummer for små…

Virkelig? På hvilken planet får jeg stappet min påengoddagstørrelse42kropp inn i størrelse 38? Og hvem i HELVETE har fortalt dette sukkertøyet at dette er god salgsteknikk?!?!?

Og hvorfor, hvorfor, HVORFOR tror jålesmurfen – som jeg aldri har sett før i mitt liv – at hun i større grad en meg forstår hva jeg burde ha på meg…???

Overveldet av et intenst og akutt behov for å smekke smurfen pastellrosa, innser jeg at tiden for retrett har kommet: jeg forlater tunikaer, Justin Bieber og Lady Gaga i deres lille pastellhelvete, der lillesmurf og hennes lipgloss til evig tid kan gå rundt å være awesome..

For the record: jeg fant en butikk som virket, brukte alt for mye penger og var for så vidt forholdsvis fornøyd..

Imidlertid har helhetsvurderingen av dagen sunket litt, for i hele ettermiddag har jeg altså tråkket rundt her hjemme og sunget ”Alessandro.. Alessandro…” Dø, Lady Gaga! DØ!

Faen...

Syns det er skikkelig kjipt når du kommer inn på butikken, ser en du ikke har sett på mange år og tenker ”henne kjenner jeg!” 

…og så smiler du og sier hei.. 

..og så ser vedkommende på deg med verdens mest spørrende blikk.. 

…og så bare går du videre mens du tenker på hvor overlegen og full av seg selv enkelte kan bli… 

..og så bruker du nesten hele runden inne i butikken til å irritere deg over at mennesker du har tilbragt så mye tid med ikke husker deg.. 

…og så sender du vedkommende et skikkelig snurt blikk idet du forlater butikken i et ditto humør.. 

..og så innser du i bilen hjem at det var lillesøstera hennes du kjente….

Ooops...?

Om nedlegging av Nord Norge, men mest om idioter..

Av og til – og gjerne helt uten forvarsel – kommer en idiot til verden..

De vokser på trær, og om en går forbi idiot-treet, kan en til enhver tid se dem henge der..

En vet aldri hvilken av dem som løsner og – som ved et trylleslag – plutselig blir en del av samfunnet.. Aller, aller øverst på idiot-treet henger de dummeste av dem alle, og idet de løsner og faller mot bakken, slår de hodet i hver eneste grein på tur ned, slik at de for all framtid er redningsløst fortapt – hva intelligens angår..

Stort sett fordeles disse skapningene jevnt i samfunnet og i alle yrkesgrupper; noen blir ansatt i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, noen blir spaltister i Morgenbladet, noen blir initiativtakere og ansvarlige redaktører i den flerkulturelle avisen Utrop – og noen blogger på Aftenpostens nettsider:

http://blogg.aftenposten.no/vivekananthan/2011/03/28/legge-ned-nord-norge/

Jeg skal ikke si noe om selve innholdet i denne Majoran Vivekananthans blogginnlegg, det er det ikke verdt – linken er der, du kan gå inn å lese det selv. Jeg begrenser meg til å understreke mannens totale mangel på kunnskap om og forståelse av det landet han bor i. Regn det for understreket!

Det jeg derimot vil si noe om, er hvor oppgitt jeg blir over enkelte menneskers (og ja, det er mister Vivekananthan jeg mener) evne til å drite i eget reir:

Etter at dette (hans, altså, ikke mitt) blogginnlegget har gått sin ”seiersgang” over internett, sitter samtlige av dem som trives best i mørkeblå og brune politiske understrømmer, og gnir seg ekstatisk i hendene..

”Vi hadde rett” sier de, og veksler ekstremistenes ariske blikk,, ”de skulle aldri ha fått kommet over landegrensene” sier de, og prøver fortvilet å finne ut hvor landegrensene går..

Greia er, at disse individene – som nok helst burde oppholdt seg i et eller annet tre der de kunne sitte og spille Banjo for seg selv – dessverre har eksistert i dette landet i evigheter,

men vi har kunnet til dels ignorere dem, fordi de ikke har støtte nok ellers i samfunnet..

Men så kommer de over slike utspill som dette.. og de slår opp i fremmedordboka og smiler og leser så øyet blir stort og vått.. og de ser at de får støtte.. uttalt støtte fra alle disse gnomene som sitter på gutterommet (eller jenterommet, bevares; jenter har like stor rett til å være komplette idioter som gutter har) og gjemmer seg bak tastatur og fremmedfrykt og mangel på kunnskap.. uttalt støtte fra tidvis enkle Nord Norske sjeler, som blir forbannet over å ha blitt omtalt som samer og reineiere og snyltere og ubrukelige og Gud vet hva…

Og så kommer dette utspillet tett oppunder valget, slik at ”alle” partier som vil spille på fremmedfrykt har fått så vel sølvfat som andre serveringsartikler breddfull av argumenter..

Kjære, kjære Majoran.. Tillat meg å spørre: HVA I HELVETE TENKER DU PÅ?!?!?!

Er du så dum, eller spiller du bare? Dersom du dømmer Norges befolkning uten å sette deg inn i fakta, hva får deg da til å tro at disse evneveike, hobbynazistene gidder å sette seg inn i fakta om deg? Klarer du på ingen måte å fatte at du drar andre – fornuftige og produktive – innvandrere med deg i fallet?

Én ting er sikkert: Hadde jeg vært innvandrer i Norge, så hadde jeg tatt et godt tak rundt nakken på det dævelskapet som er Majoran Vivekananthan, tatt rennfart og sprunget ham lukt inn i helvete..

(Gjør det, gjør det, gjør det!!!)

Scrappere

Enkelte mennesker fikk altså aldri nok av barneskolens formingstimer..

De savner kanskje tiden da en lagde farsdagskort og morsdagskort på skolen..

eller kanskje de mest savner at noen sa at ”nei, men se så flink du har vært!”

eller kanskje de savner at ting henges opp på kjøleskapet slik at tanter og onkler og naboer 

kan se – og skryte av – hvor flinke enkelte kan være til å klippe og lime..

og så starter de opp med forming for voksne – eller scrapping:

Klipping og liming og blonder og hjerter og scrappetreff og det som verre er.. For hva?

For å produserer små ”morsomme” kort til bursdager og andre merkedager..

Også får du et slikt kort, da.. Og så sier du at ”åååh, så fint det er!” sier du..

”Har du virkelig laget det selv?!” sier du..

og så putter du det i en skuff og lar det ligge der til neste gang du rydder i skuffen – og da kaster du det..

Og scrapperne vet det.. derfor lager de grupper på Facebook, blogger og hjemmesider der de kan legge ut bilder av disse små vidundere av papp og plast og tøystykker.. og de er i fellesskap enige om at hvert eneste kort, hver eneste albumside og hver eneste hjerteformede perle er fantastisk og kreativ og aldeles nydelig – helst med tre y’er (nyyydelig).

Og så får de sin bekreftelse av andre scrappere: ”så kreativ du er!” skriver de andre scrapperne, med utropstegn og hjerter.. ”så utrolig flink du er..!”

Og det er de.. Flinke, altså.. og kreative.. dersom jeg ramlet over en eske med pappbiter, silkebånd og plastperler, ville jeg sett søppel, mens disse forunderlige menneskene ser bursdagskort og telefonbokholdere og festlige innslag i barnealbumene og jeg vet ikke hva..

Det er litt slik som disse bildene av prikker, der du – dersom du ser på ”riktig” måte og lenge nok – kan se figurer av et eller annet slag.. Der den som viser deg bildet henger over skulderen din, med litt for lite respekt for andre menneskers komfortsone, og peser ”ser du det? Ser du at det er en hest der? Ser du det?” og til slutt sier du at du ser det, bare for å få vedkommende vekk, men egentlig ser du ingenting annet enn prikker – og er i tillegg alvorlig irritert over dette pesende overskuldramennesket som henger over deg som en overivrig, hyperaktiv hundevalp…

Slik er mitt forhold til scrappeting: selv i butikken – der disse tingene er hengt opp og lagt fram på de mest salgsfremmende måter, der blomsterformede plastbiter framstilles som på grensen til delikat – selv der klarer jeg ikke å se dette som annet en søppel.

Scrapperne ”oooh’er” og ”aaah’er ” og ser alle mulige små kunstverk i emning – og jeg kan ikke for mitt bare liv se annet enn søppel og kan ikke på noe vis forstå at det skal kunne være annet – og jeg evner i alle fall ikke å se et framtidig ”gratulerer-med-ny-beibi”-kort…

Alt i alt sparer en vel både tid og penger på å holde seg til Hallmark, og har ikke Hallmark sagt det, så er det vel muligens ikke verdt å si..?

Jeg er nok egentlig – innerst inne – litt misunnelig for at jeg ikke innehar scrappegenet, men bare litt..

Mennesker i kassa

Fort og gæli, et par tanker om forunderlige mennesker i kassene på diverse etablissementer..

Først: matbutikker:

Jeg har til dags dato aldri opplevd å stoppe en av de ansatte på en matbutikk (uansett hvor), etterlyse en vare, for så å umiddelbart få opplyst hvor nevnte vare er lokalisert..

Ingen kan, som ansatte i matbutikker, innta usikre, spørrende holdninger, før de løper etter (eller ringer etter, dersom butikken er litt større) noen andre for å finne ut av det..

Det jeg lurer på er: dersom det finnes et menneske i butikken som faktisk kan alt om grøntavdelingen – hvorfor er da ikke denne personen i grøntavdelingen?!?!?

Hva gjør vedkommende i ferskvareavdelingen mens ferskvareavdelingens guru roter rundt i torohyllene?!?

Og ærlig talt: hvor himla vanskelig kan det være?!

Men rett skal selvfølgelig være rett, og de skal i allefall ha kudos for å gjøre sitt aller beste for å finne ut av ting de ikke vet (som oftest).

En annen sak med dagligvarebutikker: når du har handlet mat og dopapir og såpe og what not  for bortimot 2000,- og der ligger en avsindig stor dunge med varer nederst på samlebåndet, hva får kassadamen/-mannen til å lure på om hvorvidt du skal ha pose?!

Hvorfor spør de? Tror de på noe som helst slags vis at jeg har tenkt å bære varer (som sikkert kan fylle fem bærenett) ut i bilen litt etter litt…? Tre varer av gangen, liksom..?

”Jepp, vent litt, jeg har bare 23 turer igjen, så er jeg ferdig…”

Jeg mener: det MÅ da være lov å tenke selv om en sitter i kassa?!?

Og bare for enkelhets skyld: dersom jeg har handlet mer enn fem enheter, så skal jeg ha pose. ALLTID! Deal?

Og så: bensinstasjoner..

Hvorfor kan jeg aldri få lov til å gå inn på en bensinstasjon, få det jeg ber om, betale og gå…? 

Uansett hva jeg handler på bensinstasjonen, så får jeg spørsmål som ”vil du ha en bilvask?” eller ”vi har tilbud på smashsjokolade, vil du ha det?”

Ok, folkens, følgende informasjon har alltid og kommer alltid til å gjelde:

Dersom jeg vil ha en bilvask (eller en sjokolade), så kommer jeg – garantert – til å si i fra om det.. 

Veldig ofte når jeg ønsker å handle noe (varer eller tjenester), så ber jeg om det..

Da sier jeg for eksempel: ”Hei! Jeg skal betale bensin på pumpe 3, også vil jeg ha en smashsjokolade og en bilvask..” Det har aldri – så langt – skjedd at jeg fylte bensin, betalte, dro hjem, for så å tenke ”FAEN! Der glemte jeg å kjøpe bilvask!!”

Skulle dette skje, lover jeg på tro og ære å komme med et dementi, be om unnskyldning og aldri, aldri mer nevne denne saken, men fram til da: ha tillit til at jeg vet hva jeg kom for å kjøpe.. Ok? 

Eh...? Blogg?

Blogging, ja… Etter lang tid med skal-skal ikke, kaster jeg meg over det – og aner ikke hva det er jeg kaster meg over. I hovedsak ser jeg for meg at det dreier seg om å få skrive om alle de rare tankene, spørsmålene, irritasjonsmomentene og meningene som okkuperer mitt tidvis overaktive hattestativ – og på samme tid utsette seg selv for alle mulige saklige og usaklige kommentarer på veien…

Jeg kommer til å irritere mang en leser med overdreven bruk av tankestreker, parenteser og – sannsynligvis – digresjoner. Og setninger som begynner med og… og setninger som ender i gjentatte punktum.. og meninger som mange vil irritere seg over – og enkelte vil være enige i..

Jeg kommer IKKE til å dele dagens ”outfit”.. Jeg mener: dagens outfit?!?! WTF? For det første: hva er galt med ordet antrekk? Og for det andre: hvorfor i all verden skulle det interessere noen hva andre kler på seg?

Jeg kommer heller ikke til å dele ut sminketips eller interiørtips eller baketips (sistnevnte av den enkle grunn at jeg overhodet ikke KAN bake.. Idet bakegenet ble utdelt holdt jeg på med noe helt annet, så det meste ender som rått eller svidd eller begge deler og da kan det egentlig være nøyaktig det samme med baking..) 

Jeg tviler sterkt på at det kommer til å være stort å lære på denne bloggen. Tipper det kommer til å ende opp med at jeg mest bruker den til å kjefte og smelle om alt og alle jeg av en eller annen grunn irriterer meg over  - og det får være bra nok…

Jeg ser ikke for meg at innleggene vil komme som perler på en snor; et hver dag, med fiffige temaer og med slående kvalitet.. Ser i større grad for meg at skippertaksmentaliteten som preger de andre aspektene i livet mitt vil komme til sin rett her… 

Men bevares: har du først ramlet innom, så se gjerne innom igjen…!