Det står en eldre herremann foran meg ved sigarettautomaten på dagligvarebutikken…
Han tviholder på lappen med koder og navn på det produktet han skal ha…
Han sto foran meg i køen ved automaten der vi fikk disse lappene utlevert også, der han møtte tydelige utfordringer ved touch-skjermen idet ønsket nikotinkilde ble avkrevd valgt…
”Unnskyld…” han henvendte seg noe beskjemmet til meg… ”Jeg skulle hatt en rødmiks med papir…” sier han, og er ikke en gang i nærheten av å møte blikket mitt mens han sier det… ”Hadde du orket å hjelpe meg?”
Han så litt ned og litt på skjermen, men blikket var ikke en gang i nærheten av meg (det skal sies at jeg er langt i fra noen liten dame, og det er ganske godt gjort å stå så nærme uten en gang å la blikket sneie meg…!)
Jeg lot som om jeg slett ikke hadde blitt irritert over at han brukte så lang tid, smilte og sa at jeg selvfølgelig kunne hjelpe til… - og sa meg enig i at det jammen ikke er barebare å finne ut av alle disse nye greiene…
Dermed stod han foran meg i kassen der han leverte inn lappen sin, og en kunne faktisk se at mannen fysisk falt sammen idet han innså at han heller ikke her kom til å få utlevert nikotin…
Så nå står han altså foran meg ved maskinen… han leser den nøye for å unngå å gjøre noe overilt… Det kan virke som om han egentlig engster seg litt for om det kommer til å oppstå en eksplosjon dersom han gjør noe feil… …eller kanskje det går en alarm..? …eller kanskje noen må komme å hjelpe ham, slik at alle i butikken kan se at han ikke forstår seg på denne maskinen…? Han puster tungt, og jeg er et øyeblikk redd for at mannen er på tur inn i et hjerteinfarkt… Heldigvis er han ikke det, og etter et øyeblikk tar han sats og strekker lappen mot maskinen.. Han forsøker først å putte lappen inn der hvor scanneren står… lappen er imidlertid opp ned, slik at scanneren ikke finner noen kode… Deretter forsøker han å holde lappen foran det lille, ovale hullet der en kan putte brukte lapper, men (logisk nok) ingenting skjer… Han bøyer seg og sjekker bak plasten i luka (man vet aldri, kanskje det skjedde noe likevel?), men der finnes ikke annet enn brukte lapper fra tidligere kunder…
På ny vender han blikket mot den delen som faktisk har skanner, han holder lappen riktig vei denne gangen, men nå har den (lappen, altså) blitt så krøllete at det er umulig for maskinen å lese av noe som helst…
Til slutt ser han på meg med oppgitthet i blikket… Jeg tilbyr meg å hjelpe, og han takker ja med et sukk…
Jeg må rette ut lappen litt før jeg prøver den foran scanneren… Strekkoden har gjennomgått tilstrekkelig til at jeg må prøve tre-fire ganger før der endelig faller en tobakk ned i luka…
Jeg tar den opp og gir ham den… Han tar i mot tobakken, kaster et kjapt blikk på meg, snur på hælen og går, mens han mumler med irritert stemme: ”Er det dette de kaller fremskritt, så kan de få beholde faenskapet!”
”Nei, bevares, vær så god, bare hyggelig!” tenker jeg en anelse sarkastisk… men jeg kan ikke annet enn å innrømme at jeg skjønner hva han mener….
Uff ... nei det er ikke greit å være gammel røyker og bli pådytta alskens nymotens "hindringa" får å få tak i rødmixen sin! Men en smule høflig takknemlighet hadde nu ikke skada ......
SvarSlett