Jeg har nylig flyttet, jeg… Ikke for det, jeg har flyttet mange ganger og er for så vidt forholdsvis øvd i aktiviteten, men denne gangen har jeg flyttet langt…
Ikke langt som i til Peru eller en annen del av verden, men langt som i ut av mitt elskede Harstad…
Så da ringer vi da, vi venninner og familie, og hører hvordan det går og om alt er som det skal og om det ellers er noe nytt å fortelle – og så kommer selvfølgelig spørsmålet som alltid kommer når noen har flyttet: "Har dere 'kommet i orden'?"
Og hva skal en stakkar svare på det?
Har bestikket fått tildelt en egen og fast skuff? Jada.
Har alle husets beboere innsett hvilke rom som tilhører dem og hvilke rom de ikke har generell adgang til? Utvilsomt.
Vet jeg hvor ting egentlig skal være når de ligger på henholdsvis stuegulv, spisebord og i trappen? Faretruende nært.
Er gjestesenga montert? Ikke riktig enda, men vi går mot en snarlig løsning her…
Vet jeg hvor alt er? Nope! Langtderifra! På ingen måte!
Men det har jeg da vitterlig aldri visst heller – uavhengig av hvor jeg har bodd eller hvor lenge, lever jeg livet i et forholdsvis oversiktlig kaos, der jeg mer eller mindre vet sånn ca hvor hva er… og når jeg nå plutselig forholder meg til fem mennesker (seks, om vi teller 17-åringens kjæreste og – gjennom den rollen – husets tidvise – og alltid velkomne – fosterdatter) og deres saker og ting og greier, hvordan kan jeg da antyde at jeg har kontroll…?
Dagliglivet tilskikker seg omtrent som følger i nr 20:
Der er klær og leker og telefonladere og tomme (eller halvfulle) glass overalt…
Der er sand og sko på det nyvaskede gulvet…
Der er alltids noen som ikke liker alt som serveres til middag…
Der er til enhver tid noen som står og holder kjøleskapsdøra åpen (til tross for stadige beskjeder om å lukke den igjen)…
Der er lyder fra onlinespill og tegnefilmer og lek og radio og latter og fotballkamper i komplett surround (akkompagnert, selvfølgelig, av en evig summing fra oppvask- og vaskemaskin)…
Der er til stadighet – og like overraskende hele tiden – fritt for brød i brødboksen og melk i kjøleskapet…
Der er håndklær på gulvet og i skittentøyskurven (men sjelden i badskapet der jeg i utgangspunktet så for meg at de skulle være)…
Det foregår en evig jakt etter sykkelhjelmer og yndlingsbukser og fjernkontroller og sko (sistnevnte dreier seg om mine egne sko som på ingen måte virker å være innstilt på å bli lokalisert… Tre bugg og hederlig omtale til den eller de som kan oppklare det mysteriumet!)
Og tro det eller ei: vi stortrives! Her er ikke ett kjedelig øyeblikk i nr 20…
…og så lenge alle husets beboere er lokaliserte, mette, trygge og smilende når kvelden kommer – da må vi vel på et eller annet vis kunne påberope oss å ha kommet i orden…?
Vel, vi må muligens komme tilbake til det…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar