Blodslit

For noen måneder siden ble det etterspurt blodgivere, muligens i hele landet, men i alle fall her i distriktet… Etter en lang kamp med meg selv – der én av oss vant, usikker på hvem – bestemte jeg meg for å være en flink og snill verdensborger, overkomme min infernalske skrekk for sprøyter og nåler og what not, og å melde meg som blodgiver…

Som tenkt, så gjort… Skjema funnet på verdensveven, innsendt – og avglemt…

Etter et par uker ble jeg oppringt av en meget blid og begeistret dame, som ville at jeg skulle komme inn for testing av alt mellom himmel og jord, og samtidig intervjues om det samme... Så gjorde jeg det, da… Det hele var unnagjort i løpet av en halvtimes tid, og da hadde jeg fått beskjed om at jeg kom til å bli kontaktet når jeg eventuelt ble godkjent som blodgiver – og at jeg måtte ta ut piercingen i tunga…

Den tungepiercingen ga meg ærlig talt en del hodebry… Jeg mener: jeg liker piercingen min, jeg… Jeg har jo fått den plassert der av en grunn… (vel.. grunn… jeg ville i alle fall ha den, der..) Jeg vurderte lenge – vi snakker flere uker her – å droppe alt av gode intensjoner, og bare gi blaffen i alle akutt anemiske mennesker jeg eventuelt kunne hjelpe med min halvliter blod..

Men til slutt bestemte jeg meg for at jeg skulle være flink pike å ta piercingen ut..

På grunn av den helsikes piercingen ble jeg deretter plassert i karantene i en måned – Vår Herre alene vet hvilke magiske greier som var forventet å foregå i munnen min denne tiden (i og med at hullet i tunga ikke grodde igjen), men til slutt fikk jeg altså beskjed fra blodbanken om at jeg var godkjent så vel blodsmessig som tungemessig (tungemessig der, altså.. et ord jeg garantert aldri har skrevet før..)

Så da kontaktet jeg – etter avtale – blodbanken for å avtale tid… Jeg var i det samarbeidsvillige hjørnet, og erklærte at de kunne sette opp time når det passet dem best, og at hvilket som helst tidspunkt passet for meg, i og med at jeg var sykemeldt… ”Ojda? Hva feiler det deg, da?” spurte vampyrdamen.. ”Ikke noe alvorlig, har en betent skulder bare..” svarte jeg… Og dermed måtte jeg i karantene igjen… En kan ikke tappe blod fra kortisonbefengte kropper, må vite… For så vidt forståelig nok, så jeg tuslet rundt i karantenen min og fant andre ting å bruke tiden min på..

I dag har jeg omsider vært i blodbanken og fått tappet (hva i all verden er det for et groteskt ordvalg, forresten..?! Er vel ikke rart folk er skeptiske til å gi blod, vel…!) en halv liter blod.. Jeg møtte opp, så en annen vei mens skumle legevampyrer tappet meg for blod gjennom enda skumlere nåler (tøffe, flinke Wanja) og dro derfra etter tre kvarter…

I ettertid ser jeg at det tok nesten et halvt år å gi en halv liter blod – er det rart – det mangler blod i blodbankene?!

Men du verden så god samvittighet jeg har…! Det gjør heller ikke saken verre at jeg bestemt mener å en gang ha lest at rødvin har positiv virkning på blodet…

Så for å oppsummere: det er fredag, kjæresten min kommer på besøk, jeg har gått ned en halv kilo (en halv liter veier da vitterlig en halv kilo, ikke sant..?) – og jeg har medisinsk grunn for å fylle rødvinsglasset… Blir ikke stort bedre – god helg!

Tror forresten jeg skal sette inn piercingen igjen nå…