Februar og mars i Nord Norge: snø, vind, vår, regn, is, midtvinter, mildvær og frost om hverandre…
lett lyssatt av en tidvis tilstedeværende sol – og lett smakssatt av veivesenets salt…
Vi veksler mellom lys og lett vårstemning den ene dagen, og intens, kullsort vinterstorm dagen etter…
Resultatet er blankpolerte fortau, der Sonja Hennie uhindret kunne ha øvd inn nye og fantastiske skøytetriks.. (selvfølgelig kan hun ikke det i dag, men hun kunne ha gjort det.. dersom hun hadde levd, altså..)
Så stavrer vi rundt her, da.. Med blikket rettet mot bakken for å være sikker på at foten treffer underlagets minst glatte parti (og dessuten regner det sikkert, og da er det greit å bøye nakken litt, slik at en kan samle opp mest mulig vann i nakkeregionen)..
Vi lister oss fra det ene punktet til det andre, og det kan innimellom se ut som om Bambi har samlet hele sin familie til slektstreff på isen i bykjernen.. (Ja, ikke hele familien, selvfølgelig.. Bambis mor vandret jo, som de fleste av oss husker, heden for mange år siden (kanskje hun nå er sammen med Sonja Hennie?), men de andre.. de andre ser ut til å ha møtt opp…)
Det hele er ikke bare negativt: der er mye god slapstickunderholdning å observere dersom en redder seg et vindusbord på en av byens kaféer..
Og alle som selger isbrodder har gode tider..
Isbrodder, ja.... en fantastisk fin oppfinnelse, som benyttes i stor grad av 40+ befolkningen her i nord (de litt yngre – eller vi litt mer jålete – lar være, brodder sitter nemlig dårlig på høye hæler)... Brodder er fornuftig og – til tider – på grensen til livreddende både på flatmark og i byens mange og bratte bakker…
M E N I K K E I N N E ! ! !
Hvorfor, hvorfor, HVORFOR tar ikke folk av seg broddene inne på kjøpesentre, kontorer og butikker!? Med tomt blikk og slepende skritt skraper de seg over steingulv og fliser, borer seg ned i gulvbelegg (og må slite foten løs med en tilhørende ”schwupp”-lyd), lugger i teppegulv og knirker i tregulv...
Lyden alene driver meg til vanvidd! Er det virkelig mulig at de ikke hører det selv?!
Hvordan kan de i så fall unngå det?!
Men lyden i seg selv er faktisk ikke mitt største irritasjonsmoment – let’s face it: jeg oppsøker ikke bykjernen for å oppleve stillhet…
Det som irriterer meg her er den totale mangelen på hensyntaken…
Det faktum at de gir blaffen i at de bråker sier vel litt, men det faktum at de ødelegger gulvene de trår på, og overhodet ikke kunne brydd seg mindre om det, er for meg helt uforståelig…
Eksempelvis:
På døra inn til det legesenteret jeg benytter, henger der en liten plakat på inngangsdøra, der senteret gjør oppmerksom på at de nettopp har fått lagt nytt gulv, og at de av den grunn ønsker at folk tar av seg isbroddene før de går inn...
Jeg har fortsatt til gode å se noen komme inn døra uten å stoppe og lese på plakaten – som er overlesset av ”vær så snill” og ”vi setter stor pris på det..” og ”tusen takk” – men like forbannet trasker de inn med største selvfølgelighet – og setter sine broddebekledte avtrykk i legesenterets historie (eller gulvbelegg, for å være mer nøyaktig…)…
Hva er i veien med disse menneskene? Har de oppsøkt lege for å få resept på sunn fornuft?
Eller muligens litt folkeskikk?
Normalt er jeg stort sett slik at jeg anser at man ikke skal dømme folk man ikke kjenner… Jeg er overbevist om at alle har gode sider og at en ikke skal dømme boka før skinnet er solgt – eller hvordan det nå var – men jeg merker at hos meg faller disse menneskene utenfor denne oppfatningen:
Jeg er ganske sikker på at disse menneskene er de samme som bruker handicap-parkeringen uten tillatelse… og klistrer tyggegummi i askebegrene på uteresturanter… og sniker i køa… og prater i telefon på kino og på konserter…
Og så blir jeg irritert på meg selv, i siste instans, for at jeg blir så fordømmende så snart jeg hører lyden av en isbrodd… Så kanskje det hele koker ned til at jeg ikke liker isbrodder fordi det trekker fram en utidig side av undertegnede…? Kanskje den ubehagelige lyden egentlig er lyden av meg, som gneldrer og irriterer meg over alt mellom himmel og jord…?
Én ting er i alle fall klinkende klart:: isbrodder får definitivt fram det verste i meg…
Håper det blir vår snart…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar