torsdag 31. mars 2011

Shopping

Klær. Må ha det, bare må ha det – og spesielt når ”duverdensåbrajeghardetfortiden”-ræva bare vokser og vokser – og lår og mage med den..
Så da venter en tålmodig på pengenes ankomst på konto, sørger for å droppe kveldsmat og frokost i forkant (joda, magen blir definitivt et par millimeter flatere av det.. Joho, det blir den!) – og begir seg ut på shopping…
Det første som slår meg når det kommer til enkelte klesbutikker er musikkvalget;
hva i himmelens navn er det som får hvilket som helst menneske til å tro at Lady Gaga gir meg lyst til å shoppe?!
Skjønner de ikke at Lady Gaga i all hovedsak gir meg lyst til å sette en kule for pannen!?
Eller helst to eller tre kuler, bare for å være sikker...
Eller denne Justin Bieber… Jeg har egentlig ikke så mye i mot Justin Bieber.. Bare én ting, egentlig: 
han puster…Kanskje det hadde vært en fordel å la ham lytte litt på Lady Gaga…?

Aaaanywhooo: klesbutikker.. når en vel og vakkert har entret dette mekka av nymotens vidundere i årets forunderlige pastellaktige (og generelt forferdelige) farger, og står – akkurat tilstrekkelig utilpass og vurderer om en egentlig skal gi blaffen, for heller å bruke pengene på polet – dukker de opp.. Disse små, nette, sminketogtuperttildetugjenkjenneligepikene..
I dette tilfellet et q-tipslignende vesen, som beveger seg i en konstant dis av parfyme og hårspray, som med glinsende, hvitrosa lepper tilbyr sin assistanse i forhold til kles- og fargevalg…
”Denne bør du prøve..” smurfer dagens q-tips fram, og holder opp et lysrosa tøystykke som jeg ærlig talt ikke er helt sikker på hva er… (Det viser seg å være en slags tunika)
Jentungen mener i fullt alvor at i DEN vil jeg se helt fantastisk ut..
(Fantastisk, altså, intet mindre..)
Jeg prøver i vennlige – og for sikkerhets skyld veldig enkle – ordelag å forklare at rosa (uansett nyanse) som farge vokste jeg i fra som 2-åring, og at min nord norske, vinterbleke hud – som heller sterkt mot samme blåtone som skummet melk – på ingen måte går overens med rosa, gul eller noen som helst form for pastell…
”Jooooda,” påstår lillesmurf, ”med dine farger kommer det til å bli awesome.!.” og DEHR… akkurat der.. på awesome, er jeg ferdig med all form for snilldameatferd..
Jeg plukker fram ”fordijegharsagtdet”-stemmen min (spør min 16-årige sønn; den stemmen er meget lett å lese) og erklærer at ”la oss være enige om at jeg nok – gjennom mine snart førti år – har forholdsvis kontroll på hvilke farger jeg vil bruke. Kan vi det?”
Med veldig klar uttale av samtlige konsonanter – og med øyenbrynet hevet til halvveis opp mot hårfestet.. Lillesmurf gir seg og finner motvillig fram klær i de farger og fasonger jeg ber om.. Hun framstår faktisk som et reelt servicemenneske helt fram til jeg etterlyser min størrelse i enkelte plagg.. ”Åh, men du trenger da ikke det!” utbryter q-tipsen, mens hun manisk tvinner en L’oreal-bleket hårlokk rundt trekilosplastringbekledte fingre og sperrer tungt sminkede øyne opp i sjokk og vantro.. ”du passer garantert denne” sier hun og gir meg et par jeans som er tre nummer for små…
Virkelig? På hvilken planet får jeg stappet min påengoddagstørrelse42kropp inn i størrelse 38? Og hvem i HELVETE har fortalt dette sukkertøyet at dette er god salgsteknikk?!?!?
Og hvorfor, hvorfor, HVORFOR tror jålesmurfen – som jeg aldri har sett før i mitt liv – at hun i større grad en meg forstår hva jeg burde ha på meg…???
Overveldet av et intenst og akutt behov for å smekke smurfen pastellrosa, innser jeg at tiden for retrett har kommet: jeg forlater tunikaer, Justin Bieber og Lady Gaga i deres lille pastellhelvete, der lillesmurf og hennes lipgloss til evig tid kan gå rundt å være awesome..

For the record: jeg fant en butikk som virket, brukte alt for mye penger og var for så vidt forholdsvis fornøyd..
Imidlertid har helhetsvurderingen av dagen sunket litt, for i hele ettermiddag har jeg altså tråkket rundt her hjemme og sunget ”Alessandro.. Alessandro…” Dø, Lady Gaga! DØ!

5 kommentarer:

  1. Æ bare DIGGE bloggen din!!!!!!! *weeeeeee*
    Du kan virkelig få sagt d!
    *bøye-sæ-i-støvet*

    YOU GO GIRL!!!

    SvarSlett
  2. heheh, kanon Wanja:)
    Slit førsåvitt litt me samme probleme om æ e så uheldi at æ faktisk får hjelp av en eller anna gnom på klesbutikka. "men, sterke farga e jo inn nu"
    " Om æ villa hadd sterke farga villa æ kommen hit med håret oppsatt, å hværtfall NÅN andre farga på klærn mine en svart...æ vil ha no meir SVART før pokker" :P

    SvarSlett
  3. Evy: takker og bukker (bukke helt ned i støvet, faktisk)
    Tangen: kom igjen'a.. ei rosa pique-skjorte hadde vel gjort sæ...? ;)

    SvarSlett
  4. Faen, kordan butikka e d dåkker handle på?! :O
    e d virkelig et sånt bilde du har av butikkselgera?! Dem e jo eksperta i sitt fag, akkurat som du e i ditt? Men ja, skjønne ka du meine...får mer opp et bilde av ei typisk bimbo oslo-blondina me fjortis attitude når du kommer me den beskrivelsen.... Alle burikkselgera e vel ikke sånn, å nån tar faktisk jobben sin på alvor selv om d e klær dem selg, å glede sæ te å komme på jobb for og ekspedere å hjelpe kundan sine på en profesjonell måte! Altså de fleste!:) ...å ja, vi som e seriøs å normalt og generelt sett intelligent - vi spør om du vil ha pose!!:D
    Ha en fon dag!:)

    SvarSlett
  5. Tenkte på deg da jeg hadde vært innom en butikk i tidlige ettermiddagstimer i dag. Av ren nødvendighet pga sånne gavekort faktisk har en "brukes-innen-dato". Q-tipsen trakk litt på det at jeg hadde funnet meg noe i svart og hvitt for "vi har jo så mange flotte farger på klærne!" og det hele toppa seg da hun ville se hvilken øyenfarge jeg hadde: "De er blå-grønne, nei de er jammen meg turkis! Åh, så heldig du er!"
    Jeg betalte for mine svarte og hvite klær og skyndte meg ut fra Q-tipsens verden....

    SvarSlett