tirsdag 29. mars 2011

Scrappere

Enkelte mennesker fikk altså aldri nok av barneskolens formingstimer..
De savner kanskje tiden da en lagde farsdagskort og morsdagskort på skolen..
eller kanskje de mest savner at noen sa at ”nei, men se så flink du har vært!”
eller kanskje de savner at ting henges opp på kjøleskapet slik at tanter og onkler og naboer 
kan se – og skryte av – hvor flinke enkelte kan være til å klippe og lime..
og så starter de opp med forming for voksne – eller scrapping:
Klipping og liming og blonder og hjerter og scrappetreff og det som verre er.. For hva?
For å produserer små ”morsomme” kort til bursdager og andre merkedager..
Også får du et slikt kort, da.. Og så sier du at ”åååh, så fint det er!” sier du..
”Har du virkelig laget det selv?!” sier du..
og så putter du det i en skuff og lar det ligge der til neste gang du rydder i skuffen – og da kaster du det..
Og scrapperne vet det.. derfor lager de grupper på Facebook, blogger og hjemmesider der de kan legge ut bilder av disse små vidundere av papp og plast og tøystykker.. og de er i fellesskap enige om at hvert eneste kort, hver eneste albumside og hver eneste hjerteformede perle er fantastisk og kreativ og aldeles nydelig – helst med tre y’er (nyyydelig).
Og så får de sin bekreftelse av andre scrappere: ”så kreativ du er!” skriver de andre scrapperne, med utropstegn og hjerter.. ”så utrolig flink du er..!”
Og det er de.. Flinke, altså.. og kreative.. dersom jeg ramlet over en eske med pappbiter, silkebånd og plastperler, ville jeg sett søppel, mens disse forunderlige menneskene ser bursdagskort og telefonbokholdere og festlige innslag i barnealbumene og jeg vet ikke hva..
Det er litt slik som disse bildene av prikker, der du – dersom du ser på ”riktig” måte og lenge nok – kan se figurer av et eller annet slag.. Der den som viser deg bildet henger over skulderen din, med litt for lite respekt for andre menneskers komfortsone, og peser ”ser du det? Ser du at det er en hest der? Ser du det?” og til slutt sier du at du ser det, bare for å få vedkommende vekk, men egentlig ser du ingenting annet enn prikker – og er i tillegg alvorlig irritert over dette pesende overskuldramennesket som henger over deg som en overivrig, hyperaktiv hundevalp…
Slik er mitt forhold til scrappeting: selv i butikken – der disse tingene er hengt opp og lagt fram på de mest salgsfremmende måter, der blomsterformede plastbiter framstilles som på grensen til delikat – selv der klarer jeg ikke å se dette som annet en søppel.
Scrapperne ”oooh’er” og ”aaah’er ” og ser alle mulige små kunstverk i emning – og jeg kan ikke for mitt bare liv se annet enn søppel og kan ikke på noe vis forstå at det skal kunne være annet – og jeg evner i alle fall ikke å se et framtidig ”gratulerer-med-ny-beibi”-kort…

Alt i alt sparer en vel både tid og penger på å holde seg til Hallmark, og har ikke Hallmark sagt det, så er det vel muligens ikke verdt å si..?
Jeg er nok egentlig – innerst inne – litt misunnelig for at jeg ikke innehar scrappegenet, men bare litt..

3 kommentarer:

  1. *flire så æ hold på å ramle på gulvet*

    SvarSlett
  2. Puh! Når du flire av den, så e den safe.. va LITT redd førr å førnærme nån... ;)

    SvarSlett
  3. Hehe er selv en scrapper Wanja, men synes likevel den var morsom. Og utrolig sann...men vet ihvertfall om etpar venninner som nok hadde blitt grådig fornærmet.Kan ikke regne med at alle liker det. Vet ihvertfall at jeg IKKE sender et kort til deg!

    SvarSlett