De halve setningers gudinner - en liten hyllest til "Det høyeste råd"

I motsetning til min normale kjefting og gneldring, er dette innlegget av den andre sorten... Den der "jeg-vil-bare-bruke-et-øyeblikk-til-å-skryte-og-takke-og-være-snill"-sorten... Jeg er omgitt av fantastisk flotte mennesker på de aller fleste kanter, og noen av de aller beste er samlet i "Det høyeste råd" - vår eminente bokklubb - og det er den (bokklubben) og dem jeg vil si bittelitt om nå...

Bokklubbmøte...! Noe av det absolutt beste som finnes, er når ”jentene” samles for biiiittelitt bokprat, ganske mye mat og store mengder vin… Vi løser (eller prater i stykker) egne problemer, andres problemer og verdens problemer.. Vi løser til og med problemer som ingen av oss ante eksisterte..! 

I denne lille biten av tid er det bare oss... og mens lysene brenner ned og vinen drikkes opp, har alle fritt spillerom... Her kan en klage og skryte og le og gråte - og det gjør vi... Og dagen etter angrer en litt på det siste glasset, men verden framstår likevel som litt lysere og litt enklere å håndtere.. 

Kari Bremnes har fanget essensen i en slik jentekveld i sangen "De halve setningers gudinner", og Lena Bergstad har lånt tittelen til et maleri som har den samme egenskapen...

 

(Dette bildet - og et stort utvalg av andre av Lenadamens bidrag til kunstverdenen - finner du på 

lenadamen.blogspot.com vel verdt et besøk!)

Så ble dette bare et lite jegersågladidereinnlegg (jeg lover å komme sintere og mer irritert tilbake), og i kveld skal jeg ta meg et glass rødvin og utbringe en skål... En skål for Lena, Sissel, Merethe, Annette, Hege og Helle, for Lenadamens enestående kunst, for Kari Bremnes’ vakre sang – og for rødvin… 

På venterommet

Jeg har – i løpet av de siste månedene – tilbrakt et og annet øyeblikk på venterommet hos legen, og i løpet av denne tiden har jeg kommet fram til at selve legebesøket er helt ok (jeg har sannsynligvis verdens hyggeligste lege – banna bein!), det er tiden på venterommet som kan være en prøvelse…

Personlig har jeg ingen problemer med venting.. Tvert i mot synes jeg det kan være greit innimellom.. Jeg finner det underholdende å observere mine medpasienter, prøve å gjette på hvem de er, hvordan de er og hva de jobber med (og – for å være helt ærlig – hva som feiler dem) Dersom noen ringer deg og du sier at du sitter på venterommet hos legen, så er du på en måte fredet.. Legens venterom er det vakuumet der ingen maser, ingen krever noe, ingen forlanger noe.. annet enn at du sitter stille og venter til det blir din tur…

Jeg er et av disse menneskene som alltid drasser rundt på avsindig store vesker (plutselig slår det meg at det muligens kan være en sammenheng mellom dette og min ikke spesielt velfungerende skulder…?!) …og i veska har jeg alt mulig – deriblant skrivesaker, iPod og bøker (vel, selvfølgelig én bok, selv ikke jeg drar med meg mer enn én bok ad gangen).

Så når jeg sitter og venter, plukker jeg fram boka, har musikk på det ene øret (kun på det ene, slik at jeg skal høre når jeg blir ropt opp – og dessuten kan jeg jo komme til å overhøre noe morsomt..) og prøver å utnytte denne pausen i hverdagen…

Sist jeg satt slik, var forrige torsdag.. Min vane tro brukte jeg litt tid på å se meg rundt og observere hvem jeg delte dagens ventetid med.. Vi var ni stykker i venterommet.. Foruten to barn, den ene med sin mor og den andre med sin far, en unggutt som gjentatte ganger snakket med noe jeg bare kunne anta var sin mor i telefonen (”jammen MÅ jeg være her? Jammen, kan jeg ikke bare dra hjem? Jammen..! Jamm..! Ja, jeg vet det.. Jada.. Jaaada, det er greit! Ja, ok.. Ha det, da!”) og meg selv, var der tre eldre damer, hvorav den ene satt oppslukt med et medbrakt kryssord (muligens meg om førti år?), mens de to andre snakket forholdsvis høylytt sammen om samfunnets forferdelige tilstand på generell basis…

Jeg mistet fort interessen, fant fram boken (”Den glemte hagen” av Kate Morton, greit lesestoff som står til en god, gammeldags M/G) og ga meg til å lese, mens jeg halvveis lyttet til samtalene i rommet..

Og når en sitter slik, med en bok i fanget, overhører en de mest fantastiske samtaler… torsdagens liste ble toppet av denne:

”Jeg sier det, jeg, at det skulle ikke vært lov å la folk sitte her å vente så lenge på hjelp!” sa den ene damen indignert til den andre.. ”De bryr seg altså slett ikke om at folk har annet å gjøre med dagen sin enn å sitte her! Jeg synes det er egoistisk, jeg..! Vet du, jeg har vært her siden det åpnet i morges..!” sa hun, med stramme lepper og øyenbrynene megetsigende hevet.. ”Men i all verden!” svarte den andre, ”er de så forsinket?! Det er jo snart to timer siden! Nårtid hadde du time, da..?!” ”Nei, jeg har ikke time før om tyve minutter, men jeg hadde jo et håp om å få komme tidligere inn, da.. Jeg har et par ekstra ting å snakke med ham om, så…”

Jeg måtte løfte blikket fra boka.. ”vær så snill å smile!” tenkte jeg.. ”vær så snill å si at du tuller…!” men nei, det var ikke en anelse humor – eller et snev av selvinnsikt – å skue i mils omkrets...

Folk, altså!

Facebook + irritasjonsmomenter = sant

Som den observante leser muligens har fått med seg, så er jeg stor fan og (til tider meget aktiv) bruker av Facebook… Jeg fryder meg og irriterer meg over alt mellom himmel og jord – og er riktig så fornøyd med de menneskene jeg har på vennelista… Irritasjon er – for meg – som luft og mat; nødvendig for at jeg skal trives… Jeg irriterer meg over statuser, kommentarer og skrivefeil – og jeg fryder meg mens jeg gjør det… …irriterer meg, altså…

Litt økt (men fortsatt overkommelig) irritasjon er rettet mot alle dem som til stadighet (og spesielt om natta, når nachspielet er over) spammer hele newsfeed’en med all musikk de kommer over på Youtube.. ”Denne må høres!” skriver de... ”Kongelåt!” Det er for så vidt greit at alle har en yndlingslåt eller tre, men ti-tyve stykker?! Meeen, det er ikke verre enn at jeg endrer innstillingene på feed’en til ”statusoppdateringer” og vips, så er så vel fyllaspillelistene som irritasjonsmomentene borte…

Det er imidlertid to irritasjonsmomenter jeg ikke klarer å bli kvitt;

for det første: dersom noen av en eller annen grunn skulle ha behov for å legge et bilde av meg ut på Facebook, så forbeholder jeg meg retten til å godkjenne det… Mitt behov for å bli tagget på tilfeldige festbilder er totalt ikke-eksisterende – og hadde jeg hatt et ønske om å ha slike bilder liggende på nettet til så vel framtidige arbeidsgiveres, min sønns og mine foreldres skue, ja, så hadde jeg faktisk lagt dem ut selv… At enkelte finner det både smakfullt og fornuftig å legge ut bilder der de framstår som direkte sveiseblinde, er for så vidt deres eget problem, men selv hadde jeg satt pris på å få slippe å bli involvert…

Og for det andre: jeg klikker i vinkel hver gang jeg plutselig er medlem av grupper jeg ikke har søkt om eller akseptert medlemskap i…! Jeg mener: hva i huleste er det som får noen som helst til å anta at det er greit?! Er det faktisk noen av dem som kjenner meg, som tror at jeg ikke klarer eller tør å legge meg selv til i en gruppe dersom jeg er interessert?!

Så sier selvfølgelig enkelte at ”det er jo bare å trykke på ’forlat gruppe’ så er det jo greit. Hva er problemet?”  Og ja, det er bare å forlate gruppa.. men jeg tenker som så, at dersom noen oppretter en gruppe for folk som er interesserte i dette eller hint, så må det da for pokker bli opp til målgruppen å selv melde seg inn..?! Dersom jeg oppretter gruppa ”Vi som kjemper for å hjelpe Mullah Krekar” (Jepp, jeg skrev Mullah Krekar.. Fikk dere den dld?), og erklærer samtlige på vennelisten min som medlemmer, hvor mange ville synes at det var helt ok?

Poenget er at det ikke burde ha noe å si hva gruppas målgruppe eller målsetning er; la folk være i fred – og la oss selv melde oss inn (og ut) av de grupper som måtte passe oss…

Goddamnit!

Reell reality...?

Reality-tv. Virkelighets-tv, faktisk…

Når x antall (må skrive det, for jeg vet ikke hvor mange deltakere disse showene har) pr-kåte ungdommer med glamourmodelldrømmer og overtafatternsfirmaintensjoner samles på et hotell i et eller annet ferieparadis og får fri flyt av champagne og annet fludium..

Når en bøling nordmenn plasseres på en ”øde øy” i Asia (eller hvor som helst ellers) der de konkurrerer i kjeppbalansering og andre innovative konkurranser..

Når kjendiser (eller hvermansen, for den del) samles på Lindesnes for å kappes om hvem som først klarer å ta seg til Nordkapp..

Når mennesker fra hele landet samles i ytre (eller indre) langtvekkistan for å drive en gård uten noen som helst form for moderne hjelpemidler..

…da kaller de det virkelighets-tv…

og jeg må bare spørre: i hvilken del av virkeligheten oppstår noen av de ovenfor beskrevne situasjonene?

Når en normal 19-åring reiser til syden, sitter vedkommende bakfull på stranda i Sunny Beach og har knapt råd til å spise på McDonalds innen ferien er over..

Når – som om det noen sinne har skjedd – en forsamling av nordmenn strander på en øde øy, vil jeg anta de har andre ting å bekymre seg for, enn hvem som kan stå lengst på ett ben på en kjepp ute i vannet… (en annen sak er: burde det ikke være den som kom seg først fra øya som vant? Ville ikke det være hensikten dersom du faktisk var strandet?)

Når Tommy Steine (eller hvem som helst andre) har behov for å komme seg fra Lindesnes til Nordkapp, mener jeg å ha bra belegg for å anta at han sjekker flyruter heller enn turutstyr (det sagt, så mistenker jeg at Tommy Steines turutstyr hovedsakelig består av bilnøkkel og visakort)… og til slutt:

dersom en ønsker å drive en gård på en eller annen avsidesliggende plass, der strøm og innlagt vann er ting en fantaserer om etter leggetid, vil det da være naturlig å kakke seg på lag med mennesker en aldri har møtt og ikke vet noe om? …eller vil det være nærliggende å tro at en slo seg sammen med mennesker en liker, mennesker en stoler på, mennesker en vet kan noe om gårdsdrift?

Jeg finner det forunderlig at det kan kalles virkelighets-tv, når konstellasjonen av mennesker er alt annet enn naturlig. Når alt som blir gjort og sagt bestemmes – enten gjennom oppgaver eller gjennom klipping – av produsenter.. Men greit nok.. Folk som melder sg på disse programmene vet hva de går til… De vet at det klippes og limes og ”skapes tv”… Vi vet jo alle det… Personlig syns jeg denne typen tv-underholdning er søppel-tv, og unngår sorten så langt det er mulig, men bevares: jeg trykker på avknappen eller skifter kanal, og lar meg egentlig ikke plage nevneverdig av det… Seertallene viser at de aller fleste er uenige med meg: folk flest lar seg rive med – og det er egentlig det jeg vil si noe om her… (himla lang intro, jeg vet, men tiden der lærerne satt med rødpenna (”mye bra her, Wanja, men husk at innledningen aldri skal være mer enn ti prosent av det ferdige produktet”) er heldigvis over…)

Det som fascinerer meg når det kommer til realityshowenes publikum, er evnen til å engasjere seg… Som (en muligens litt over gjennomsnittet aktiv) bruker av Facebook, kan jeg – uten å en eneste gang ha slått på tv’n – følge med på disse programmene… Newsfeed’en er full av kjefting og smelling og jubel om hverandre… …og ærlig talt finner jeg det både underholdende og (tidvis) sjarmerende… men realitypublikumet har også en annen side… en ikke fullt så sjarmerende – og på grensen til skremmende – side… Der heiing og medhold går over i skadefryd og noe som grenser til ondskap… Der uttalelsene leder tankene hen på opptog med medbrakte høygafler og fakler… …og dette i forhold til mennesker en ikke en gang kjenner…!? Jeg sikter selvfølgelig til tidens store snakkis, programmet ”Farmen” og denne famøse Ståle fra Nord Norge. For å få en forståelse av hva det hele dreide seg om, satte jeg meg ned og så noen programmer – og kan ærlig talt ikke skjønne hva problemet er… Javel, mannen er stor i kjeften og til tider flåsete og påståelig… Han har uttalelser som utvilsomt kan provosere både den ene og den andre… Han gjør en del valg som han vel burde være ca 40 år for gammel til å stå inne for… Men i alle dager, da mennesker…! Det er tv!!! Jeg kjenner ikke denne Ståle… Men det jeg vet om ham, er at han har familie og venner… …og jeg vil på det sterkeste anta at de ikke logger på Facebook med lett hjerte for tiden…

Om noen synes det ene eller det andre om dette mennesket som er Ståle Bjørnvåg, ja, så er jo selvfølgelig det helt greit… det er – etter mitt syn – derimot ikke greit å omtale mennesker på den måten som enkelte omtaler denne Ståle på Facebook…

”Han ødelegger inntrykket av nordlendinger!”, står det i newsfeed’en… ”Jeg skammer meg over å ha en slik representant for Nord Norge!” og utallige lignende uttalelser… og så ble han til slutt sendt hjem, da… …og skadefryden ville ingen ende ta…

Men mannen har da – så vidt meg bekjent – aldri utnevnt seg selv til representant for Nord Norge, Harstadregionen eller andre deler av geografien…??? Han er en privatperson som har meldt seg på en konkurranse… intet mer… intet mindre…

Jeg er mye mer betenkt over disse representantene for nevnte regioner, som uten å skjenke en tanke til så vel denne Ståle som hans familie, kjører på med uttalelser på Facebook så blottet for medmenneskelighet at en blir rent satt ut…

….og så lurer jeg litt på, da, om denne Facebook-mobben tenker over at de muligens også kan oppfattes som representanter for egen region…? Og er det slik vi vil fremstå? Som selvgode, fordømmende mobbere…?

Et paradoks er det jo også, at nesten samtlige av disse selvutnevnte domsavsigerne har tent virtuelle lys og i statusfeltet erklært seg som innbitte motstandere av mobbing…?

Jeg antar at jeg – etter å ha publisert dette – muligens pådrar meg min andel av den Nord Norske og regionale harmen – og må stå ute i kulda sammen med denne Ståle, så får vi stå der og krangle oss varme da, sånn fra én storkjeft til en annen, til der kommer en annen stakkars sjel og tar oppmerksomheten – og vi kan snike oss inn i varmen igjen…

Men kanskje er det, som min venninne Jill sa, slik at disse menneskene gjenspeiler det samfunnet vi lever i…? Kanskje har vi utviklet oss til en forsamling noksagter som er enig med siste taler, så lenge siste taler er enig med dem vi liker..? Kanskje evner vi kun å føle oss bra dersom vi får muligheten til å rakke ned på andre…?

Kanskje dette er virkeligheten? Kanskje det er derfor det kalles virkelighets-tv?  

Micropop

Det er ALLTID en neve maiskorn som blånekter på å bli popcorn...

Hvorfor?!?!?

Isbrodder til besvær

Februar og mars i Nord Norge: snø, vind, vår, regn, is, midtvinter, mildvær og frost om hverandre…

lett lyssatt av en tidvis tilstedeværende sol – og lett smakssatt av veivesenets salt…

Vi veksler mellom lys og lett vårstemning den ene dagen, og intens, kullsort vinterstorm dagen etter…

Resultatet er blankpolerte fortau, der Sonja Hennie uhindret kunne ha øvd inn nye og fantastiske skøytetriks.. (selvfølgelig kan hun ikke det i dag, men hun kunne ha gjort det.. dersom hun hadde levd, altså..)

Så stavrer vi rundt her, da.. Med blikket rettet mot bakken for å være sikker på at foten treffer underlagets minst glatte parti (og dessuten regner det sikkert, og da er det greit å bøye nakken litt, slik at en kan samle opp mest mulig vann i nakkeregionen)..

Vi lister oss fra det ene punktet til det andre, og det kan innimellom se ut som om Bambi har samlet hele sin familie til slektstreff på isen i bykjernen.. (Ja, ikke hele familien, selvfølgelig.. Bambis mor vandret jo, som de fleste av oss husker, heden for mange år siden (kanskje hun nå er sammen med Sonja Hennie?), men de andre.. de andre ser ut til å ha møtt opp…)

Det hele er ikke bare negativt: der er mye god slapstickunderholdning å observere dersom en redder seg et vindusbord på en av byens kaféer..

Og alle som selger isbrodder har gode tider..

Isbrodder, ja.... en fantastisk fin oppfinnelse, som benyttes i stor grad av 40+ befolkningen her i nord (de litt yngre – eller vi litt mer jålete – lar være, brodder sitter nemlig dårlig på høye hæler)... Brodder er fornuftig og – til tider – på grensen til livreddende både på flatmark og i byens mange og bratte bakker…

M E N   I K K E   I N N E   ! ! !

Hvorfor, hvorfor, HVORFOR tar ikke folk av seg broddene inne på kjøpesentre, kontorer og butikker!? Med tomt blikk og slepende skritt skraper de seg over steingulv og fliser, borer seg ned i gulvbelegg (og må slite foten løs med en tilhørende ”schwupp”-lyd), lugger i teppegulv og knirker i tregulv...

Lyden alene driver meg til vanvidd! Er det virkelig mulig at de ikke hører det selv?!

Hvordan kan de i så fall unngå det?!

Men lyden i seg selv er faktisk ikke mitt største irritasjonsmoment – let’s face it: jeg oppsøker ikke bykjernen for å oppleve stillhet…

Det som irriterer meg her er den totale mangelen på hensyntaken…

Det faktum at de gir blaffen i at de bråker sier vel litt, men det faktum at de ødelegger gulvene de trår på, og overhodet ikke kunne brydd seg mindre om det, er for meg helt uforståelig…

Eksempelvis:

På døra inn til det legesenteret jeg benytter, henger der en liten plakat på inngangsdøra, der senteret gjør oppmerksom på at de nettopp har fått lagt nytt gulv, og at de av den grunn ønsker at folk tar av seg isbroddene før de går inn...

Jeg har fortsatt til gode å se noen komme inn døra uten å stoppe og lese på plakaten – som er overlesset av ”vær så snill” og ”vi setter stor pris på det..” og ”tusen takk” – men like forbannet trasker de inn med største selvfølgelighet – og setter sine broddebekledte avtrykk i legesenterets historie (eller gulvbelegg, for å være mer nøyaktig…)…

Hva er i veien med disse menneskene? Har de oppsøkt lege for å få resept på sunn fornuft?

Eller muligens litt folkeskikk?

Normalt er jeg stort sett slik at jeg anser at man ikke skal dømme folk man ikke kjenner… Jeg er overbevist om at alle har gode sider og at en ikke skal dømme boka før skinnet er solgt – eller hvordan det nå var – men jeg merker at hos meg faller disse menneskene utenfor denne oppfatningen:

Jeg er ganske sikker på at disse menneskene er de samme som bruker handicap-parkeringen uten tillatelse… og klistrer tyggegummi i askebegrene på uteresturanter… og sniker i køa… og prater i telefon på kino og på konserter…

Og så blir jeg irritert på meg selv, i siste instans, for at jeg blir så fordømmende så snart jeg hører lyden av en isbrodd… Så kanskje det hele koker ned til at jeg ikke liker isbrodder fordi det trekker fram en utidig side av undertegnede…? Kanskje den ubehagelige lyden egentlig er lyden av meg, som gneldrer og irriterer meg over alt mellom himmel og jord…?

Én ting er i alle fall klinkende klart:: isbrodder får definitivt fram det verste i meg…

Håper det blir vår snart…

Parkert

Bilister. Pussige greier. Alle er best å kjøre bil. Alle...

Jeg har til dags dato aldri møtt et menneske som har påberopt seg å være en under middels bra sjåfør…

(Jeg har imidlertid en venninne som har erklært seg for å være skikkelig dårlig å lukeparkere, og hun må muligens være den ærligste bilisten jeg vet om..)

Men foruten Lenadamen, er vi alle best.

Alle de andre kjører for sakte.. ..eller for fort.. ..eller for nært.. ..eller for langt unna..

De bremser for sent og de stopper for fort.. ..og når de forlater bilen,

så gjør de som oftest også det feil…:

Enkelte forlater bilen som om de planlegger en jordomseiling og ikke en tur inn på butikken; bilen pakkes inn etter alle kunstens regler (da spesielt på vinterstid, selvfølgelig), det brukes mer tid på å dekke bilen til med diverse trekk og matter, enn det normalt vil ta folk å koste av bilen..

Andre igjen rømmer bilen som om den var tjuvgods; ulåst, med vinduet på gløtt og med vindusviskerne midt på ruta, fanget til evig tid (eller i alle fall til sjåføren returnerer fra butikken) midt i et intervall..

Om en tar seg litt tid til å se seg om på parkeringsplassen, kan en observere grupperinger…

de går igjen.. de er over alt..

og du vet at du tilhører en av dem..:

”Kosebilistene”

som klistrer seg inntil andres biler (både på veien og på parkeringsplassen), slik at du må trylle varene dine på plass i bilen, presse deg inn gjennom døra – gjerne slik at du ender opp med å rengjøre bilen for veistøv i entringsforsøket – og når du til slutt har kommet deg på plass og har fått startet bilen, er du så inneparkert på alle fronter at du egentlig bare kan lene deg tilbake å logge på Facebook via mobilen mens du venter…

”For sikkerhets skyld-bilistene”

som kan deles inn i to grupper;

De som er så redde for å komme opp på fortauskanten at de parkerer langt ut i veien..

Og de som er så redde for å stå i veien at de parkerer halvveis opp på fortauet..

”Jovisst-kan-jeg-sikte-folket”

som helt oppriktig tror at den hvite streken skal være midt under bilen, slik at de til enhver tid opptar to parkeringsplasser…

”Hvor-langt-skal-det-være-nødvendig-å-gå?-folket”

som kjører runder på parkeringsplassen til det frigjøres en plass helt inntil inngangsdøra (Jepp! Her har dere meg… Jeg er direkte allergisk mot å bære varer lengre enn jeg absolutt må…)

”Jeg-har-da-virkelig-ny-bil-folket”

som parkerer helt alene, ytterst på den bakerste rekka, i redsel for at noen av de andre

(som selvfølgelig overhodet ikke kan kjøre bil) skal komme til å dulte borti nydoningen.

Disse må dog ikke forveksles med

Herregudsåskummeltdeterålukeparkere!-folket”

som – av åpenbare grunner – også gjerne står helt alene, men likevel nærmere inngangen..

”Åh-så-lei-jeg-ble-av-å-kjøre-bil-folket”

som rett og slett bare etterlater bilen der de finner det for godt. Denne gruppa er for øvrig omtalt tidligere i dette innlegget; her er vindusviskerne midt på ruta – og bilbeltet henger gjerne klemt i døra..

Alle disse kan tidvis være irriterende, men stort sett bare sjarmerende og litt underholdende..

Men ingen – INGEN – av dem jeg har nevnt ovenfor er så til de grader irriterende og sjarmløse som

”Jeg-er-en-egoistisk-og-selvsentrert-kuk-folket”

som PARKERER PÅ HANDICAP-PLASSER UTEN Å HA NOE HANDICAP!!!

Noe så ufattelig usympatisk og navlebeskuende som disse stakkarslige representantene for menneskeheten skal du altså lete lenge etter..!

En eller annen gang kommer jeg til å gå Chuck Norris på et av disse umenneskene, og når jeg er ferdig med dem, kommer de til å få tilsendt et slikt parkeringsbevis som en faktisk må være ihendehaver av for å ha rett til å bruke disse parkeringsplassene, og da har jeg jo – om ikke annet – skapt ærlige mennesker av dem….

Når det er sagt: hvilken av gruppene tilhører du….? ;)