onsdag 13. april 2011

Gøy på landet (sånt no ha'kke vi i by'n...)

Har du noen gang vært på landet? Nå snakker jeg ikke nødvendigvis type kyr og traktorer og timotei, men mer type tettsted der alle kjenner alle… Plassen der du bruker lengre tid på å hilse på folk på Rema enn du bruker på å faktisk plukke med deg varene du skal ha… Plassen med ett utested, én klesbutikk og én frisørsalong…
Her har alle en formening om alt og alle, de vet hvem alle er – og de stiller i samlet front for å finne ut hvem du er… Å gå ut en kveld på et slikt sted, er som å være kjendis (vil jeg anta, jeg har aldri vært – og kommer aldri til å bli – kjendis, men tror oppriktig det må oppleves veldig likt)… Det blir litt stille med det samme du kommer inn på puben… Ikke så veldig lenge, bare noen få sekunder, men akkurat lenge nok til at ”alle” merker at ”alle” er stille, slik at ”alle” kan snu hodet for å sjekke hvem som kom inn… Deretter inntar summingen et litt lavere nivå enn vanlig, mens det med jevne mellomrom kastes ”diskrete” blikk mot det bordet der du sitter… (enkelte koster faktisk på seg å gå en liten tur forbi bordet, men de fleste later som ingenting…) Etter hvert glemmer de deg heldigvis av, drikker ølen sin, og inntar et normalt volumnivå…
Det er lett å vite hvem som har bodd på større steder i perioder av livet; det er den (eller de) som faktisk kommer bort for å hilse… (Gud velsigne disse menneskene!)

Å gå på butikken gir litt av samme assosiasjonene; stjålne blikk, samtaler som stilner idet du nærmer deg og går forbi, men tas opp igjen idet du har passert (hvorfor tror forresten folk at de er utenfor hørevidde idet du har ryggen til…? 30 cm er 30 cm er da virkelig uavhengig av hvilken side av folk du er på…?!)

Men faktisk er det mest underholdende å ikke oppsøke slike steder der folk normalt går; dersom du – for eksempel – tilbringer dagen ute i sola på en veranda (dette er selvfølgelig et helt tilfeldig valgt eksempel, og (for dem av dere jeg er venn med på Facebook) har ingenting å gjøre med det faktum at jeg i dag har tilbrakt dagen ute i sola på en veranda...)
Anywhooo, dersom en altså tilbringer dagen på en slik måte, kan en (teoretisk sett) observere de morsomste ting; som for eksempel når den ene naboen først triller forbi med en unge i vogna (mens hun meeeeeget diskret lar øynene gå rundt i sokkelen for å finne ut hvem det er som sitter på verandaen der oppe), går inn i huset rett over gata – og fem minutter senere kommer ut sammen med mannen sin for å hente posten (én konvolutt til hver, der altså…), mens ingen av dem kaster så mye som et blikk på postkassen…
Eller for eksempel naboen som lufter hunden og faktisk klarer å gå på en parkert bil på parkeringsplassen, fordi blikket og oppmerksomheten er plassert i retning verandaen en sitter på… (fortsatt, selvfølgelig, fullstendig tilfeldig valgte eksempler…)
Eller for eksempel han som må gå fire turer mellom leiligheta si og bilen for å hente og bringe... ..ingenting… Vel, det siste er ikke helt sant, der var et par turer ut med søpla også… eller… det ville ha vært det… dersom dette hadde vært reelle eksempler… …men det er det jo ikke… …så da så…

Ingenting av det jeg har beskrevet over er på noen som helst måte ondsinnet eller feil, bare påtakelig og pussig – og ærlig talt ganske så fornøyelig…

Et annet eksempel er når jeg for en del år siden bodde noen måneder på den øya min far kommer fra – nøyaktig et slikt samfunn som det jeg har beskrevet ovenfor… …med unntak av puben… …og remabutikken… …og klesbutikken… …idet jeg kom på bussen oppstod et lavmælt (men ikke fullt så lavmælt som de trodde) spetakkel, der jeg endte opp med å ha et overveldende behov for å reise meg opp og rope at ”jo da, jeg er Viggos datter! Kan vi så gå videre med dagen?!” Men jeg gjorde selvfølgelig ikke det, man kommer da fra møblerte hjem, må vite…

Vel, for å komme tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Har du noen gang vært på et slikt sted? I så fall, vet du kanskje at slike steder finnes over alt – og heldigvis for det… Fordelen med slike steder er, at dersom en først blir ”tatt inn i varmen” der, så er en ivaretatt til evig tid; dette er folk en tar med seg i krigen… …en annen fordel er at en lærer å sette pris på den småbymentaliteten en tross alt er en del av i utgangspunktet… (selv om nevnte småbymentalitet nok kommer til å bli gjenstand for nærmere øyesyn ved en senere anledning)

Moralen får være: borte bra –  og hjemme helt ok det også…

3 kommentarer:

  1. Wanja; æ trur æ e forelska i bloggen din...!! Fantastiske refleksajon - digge at du skriv ned det som vi andre bare surre rundt m i hodet!!

    Love, love, love it!!!

    *smask*

    SvarSlett
  2. Haha!!
    Æ må (litt småflau) innrømme at æ er en av de derran "fastboende nysgjerrig på kem som går på veien, for æ kjenner ikke igjen hverken ganglag, jakke eller hund. Skulle æ heller ikke kjenne igjen event dem den "fremmede" går sammen med, er æ nesten på tur til naboen- kjente du dem???"
    Men det er greit, æ like oversikt. Æ digge å kunne si "ho er spræk ho nydama til .." eller "lurer på om det er han som har kjøpt huset til.." Wellll, you skjønner tegninga :)))

    Du er super Wanja, skriv skriv skriv. Du gleder mange hjerter :)) Thaaaaaank youuuuuuu :-*

    SvarSlett
  3. morsomt å lese hvordan du gjennomskuer bygdefolket kan'ke fordra når de lager big deal ut av at jeg er dattera til moren min og bla bla. nærbutikkfolk har fritidsproblem..
    og så innbiller jeg meg at sånne som deg som både har fått smake på byen og landet har større forståele for folk flest :)

    SvarSlett