Hufsa....!

Den oppmerksomme leser har muligens fått med seg at jeg for en tid tilbake gjorde min borgerplikt som blodgiver… Som et hjertelig takk fra blodbanken (eller heter det egentlig det? Kanskje det heter ”Blodlageret”? Eller kanskje det heter ”Blodkammeret”?)

Aaaanywhooo:  Som et takk fra vampyrklubben fikk jeg altså velge mellom alskens små greier (glass, kopper, etc), og valgte en kopp. Koppen er av en serie med figurer fra ”Mummitrollet”. Jeg så i utgangspunktet etter en kopp med bilde av Snusmumriken (denne laid-back’e, bohemaktige ”nei,jegstikkerjeg-typen” i Mummidalen), men det har tydeligvis alle andre også gjort (sett etter Snusmumriken, mener jeg), for han var ikke å oppdrive… Snusmumriken, altså…

I stedet valgte jeg en kopp med bilde av Hufsa på… (Du husker Hufsa, vel?! Ingenting har vel noen sinne vært så skummelt på barne-tv om Hufsa! – selvfølgelig med unntak av Gorgon vaktmester i Pompel og Pilt – han var skrekkelig!)

Jeg nappet Hufsakoppen ut av hylla: ”Ah, den tar jeg, guttungen har alltid vært livredd Hufsa…!” Jeg gliste til vampyrdamen. ”Det blir morsomt å gi ham den…!” og så kikket hun så underlig på meg, vampyrdamen… som om hun faktisk et øyeblikk trodde det var noe alvorlig i veien med meg… og først tenkte jeg å late som ingenting (det er nemlig innimellom litt morsomt når mennesker tror at en er sprøyte gal), men så innså jeg plutselig at damen hadde både navn og adresse på meg (og sikkert et telefonnummer en kan ringe dersom en mistenker at mødre bedriver psykisk terror mot sine barn), så jeg gjorde henne oppmerksom på at ”Guttungen” for øyeblikket befinner seg i sitt 17. leveår, og for tiden sjelden mister søvn i Hufsarelaterte mareritt – og dermed syntes faktisk vampyrdamen også det ble litt småmorsomt… eller… hun lot i allefall som om hun syntes det… …og det er greit for meg… både jeg og resten av verden vil – etter sigende – bedras…

Men, altså, Hufsa…! Min sønn – og alle hans kamerater – var så redde for Hufsa da de var små, at en nesten ikke kunne uttale navnet hennes etter mørkets frembrudd.. ”Hufsaaaa…!” sa de den gang små guttene… med ærefrykt og skjelving i stemmen sa de det… ”Hufsaaaa…!”

Jeg tror alle barn (gutter som jenter) på et eller annet punkt i livet har vært redd for Hufsa, så da ble jeg en anelse betenkt, jeg, da jeg plutselig fikk vite at der går masse mennesker rundt i dag og bruker ordet ”hufsa” som betegnelse på kvinnelige kjønnsorganer….! Kjært barn har jo etter sigende mange navn, men ærlig talt…? Hufsa, altså? Dette iskalde, glidende vesenet som bringer med seg ordløs gru og navnløs skrekk… …som av utseende mest av alt minner om spøkelseskladdens avsindig feite søster, med nygjort og skrekkelig uheldig injisering av collagenlepper… Tørk av deg gliset, jeg snakker SELVFØLGELIG her om skapningen fra Mummidalen! Skjerp deg! 

Jeg tror ikke en gang jeg vil vite hvorfor dette føles som et naturlig kallenavn å gi en kroppsdel som vitterlig har tilstrekkelig med økenavn som det er… Hvem kom opp med dette økenavnet? Og hva var vedkommendes erfaring på området, stakkars?

Idet jeg først fikk denne – egentlig komplett ubrukelige – informasjonen, rørte det seg en kvinnesakskvinne laaaaangt inne i meg… ”Jeg skal gi dem Hufsa, jeg…!” tenkte jeg... men det skal jeg selvfølgelig ikke… det får da være måte på raushet… men jeg tenkte – i et liiiiiiiite sekund – at dette økenavnet nok kom fra en eller annen avvist og bitter mann…

Men så slo det meg… med hundre prosent sikkerhet vet jeg hvem som har lansert navnet Hufsa… Det er en mor… Det er en mor til en sønn… Og hun har på sitt aller beste vis forsøkt å forhindre guttens pubertale dragning mot mulige tenåringsgraviditeter, slik mødre alltid har gjort: gjennom kløkt, psykisk spill – og generell skremsel: gjennom videreføring og opprettholding av noe gutten allerede som 4-åring visste at en gjorde lurt i å holde seg unna..  …og når gutten har vokst over sin fra tidlig barnealder av godt innebygde antipati mot Hufsa, ja da er han forhåpentligvis så gammel at det ikke lenger vedkommer mor hva han gjør eller hvor eller med hvem…

…og med de tankene i hodet, kjenner jeg at jeg - innerst inne - skulle ønske at 17-åringen fortsatt var litt redd for Hufsa…