På venterommet

Jeg har – i løpet av de siste månedene – tilbrakt et og annet øyeblikk på venterommet hos legen, og i løpet av denne tiden har jeg kommet fram til at selve legebesøket er helt ok (jeg har sannsynligvis verdens hyggeligste lege – banna bein!), det er tiden på venterommet som kan være en prøvelse…

Personlig har jeg ingen problemer med venting.. Tvert i mot synes jeg det kan være greit innimellom.. Jeg finner det underholdende å observere mine medpasienter, prøve å gjette på hvem de er, hvordan de er og hva de jobber med (og – for å være helt ærlig – hva som feiler dem) Dersom noen ringer deg og du sier at du sitter på venterommet hos legen, så er du på en måte fredet.. Legens venterom er det vakuumet der ingen maser, ingen krever noe, ingen forlanger noe.. annet enn at du sitter stille og venter til det blir din tur…

Jeg er et av disse menneskene som alltid drasser rundt på avsindig store vesker (plutselig slår det meg at det muligens kan være en sammenheng mellom dette og min ikke spesielt velfungerende skulder…?!) …og i veska har jeg alt mulig – deriblant skrivesaker, iPod og bøker (vel, selvfølgelig én bok, selv ikke jeg drar med meg mer enn én bok ad gangen).

Så når jeg sitter og venter, plukker jeg fram boka, har musikk på det ene øret (kun på det ene, slik at jeg skal høre når jeg blir ropt opp – og dessuten kan jeg jo komme til å overhøre noe morsomt..) og prøver å utnytte denne pausen i hverdagen…

Sist jeg satt slik, var forrige torsdag.. Min vane tro brukte jeg litt tid på å se meg rundt og observere hvem jeg delte dagens ventetid med.. Vi var ni stykker i venterommet.. Foruten to barn, den ene med sin mor og den andre med sin far, en unggutt som gjentatte ganger snakket med noe jeg bare kunne anta var sin mor i telefonen (”jammen MÅ jeg være her? Jammen, kan jeg ikke bare dra hjem? Jammen..! Jamm..! Ja, jeg vet det.. Jada.. Jaaada, det er greit! Ja, ok.. Ha det, da!”) og meg selv, var der tre eldre damer, hvorav den ene satt oppslukt med et medbrakt kryssord (muligens meg om førti år?), mens de to andre snakket forholdsvis høylytt sammen om samfunnets forferdelige tilstand på generell basis…

Jeg mistet fort interessen, fant fram boken (”Den glemte hagen” av Kate Morton, greit lesestoff som står til en god, gammeldags M/G) og ga meg til å lese, mens jeg halvveis lyttet til samtalene i rommet..

Og når en sitter slik, med en bok i fanget, overhører en de mest fantastiske samtaler… torsdagens liste ble toppet av denne:

”Jeg sier det, jeg, at det skulle ikke vært lov å la folk sitte her å vente så lenge på hjelp!” sa den ene damen indignert til den andre.. ”De bryr seg altså slett ikke om at folk har annet å gjøre med dagen sin enn å sitte her! Jeg synes det er egoistisk, jeg..! Vet du, jeg har vært her siden det åpnet i morges..!” sa hun, med stramme lepper og øyenbrynene megetsigende hevet.. ”Men i all verden!” svarte den andre, ”er de så forsinket?! Det er jo snart to timer siden! Nårtid hadde du time, da..?!” ”Nei, jeg har ikke time før om tyve minutter, men jeg hadde jo et håp om å få komme tidligere inn, da.. Jeg har et par ekstra ting å snakke med ham om, så…”

Jeg måtte løfte blikket fra boka.. ”vær så snill å smile!” tenkte jeg.. ”vær så snill å si at du tuller…!” men nei, det var ikke en anelse humor – eller et snev av selvinnsikt – å skue i mils omkrets...

Folk, altså!