Sånn fra én straks middelaldrende hurpe til en annen... (eller: oss megger imellom)

Jeg vil - sånn for the record - opplyse om at jeg seint i går kveld fikk en mail fra en Fb-venn, som opplyste om at hun hadde delt - og kommentert - den linken som i voldsom grad forårsaket diskusjoner og synsinger etter gårdagens blogginnlegg... Hun fortalte at hun etterhvert også hadde slettet den (linken, altså) fordi hun syntes det hele tok av og ble for voldsomt.. ...og at hun - idet hun innså at innslaget var ment humoristisk - hadde ledd av det hele.

Det jeg synes er flott med dette - og dermed vurderer det dit hen at det fortjener plass her i bloggen - er at hun tok sitt ansvar som voksen alvorlig; hun kontaktet gjeldende far - og meg (!) som slett ikke har krav på verken unnskyldninger eller forklaringer, i og med at jeg faktisk bare er en høyst amatørmessig synser og mener, som skriver like mye for meg selv som for andre - og hun ordnet opp i det hele. Hun stod for sine meninger med tanke på hva hun synes er ok for en 17-åring å få lov til (noe jeg nok kan være enig med henne i, men som vel er en ganske annen diskusjon), men var klokkeklar på at den vendingen det hele hadde tatt ikke var greit. ...og det er, var og vil fortsette å være mitt poeng med dette etterhvert så famøse innlegget: det er ikke greit. Uansett hvem det er, men SPESIELT når det er barn: mobbing er ikke greit.

Og dette tok hun kontakt for å diskutere.
På mail. Ansikt til ansikt. Uten dekke av anonymitet.
Tøft!
Slikt står det respekt av.

Jeg tar av min imaginære hatt og utnevner vedkommende til januar 2012s absolutte superhurpe - og DET, mine venner, er en ærestittel!!!

Blogg off! (om ungdomsbloggere og onde gamle damer)

Jaaaada, jeg vet det: det er en hel evighet siden forrige gang jeg skrev noe her.

Jeg er på et vis avhengig av tilstrekkelig irritasjon for å produsere, og de tingene jeg irriterer meg over i hverdagen er i utgangspunktet ikke nok til å ”trigge” et blogginnlegg..

har liksom ikke vært tilstrekkelig irritert eller oppbrakt på en stund…

inntil nå... 

og hva, tenker du kanskje, er det som er så irriterende denne gangen?

Jo, det skal jeg fortelle deg:

Jeg har en venn… eller egentlig en gammel bekjent, men på Facebook er vi jo alle enten venner eller ikke bekjente i det hele tatt… Jeg mener: det hadde vel vært litt underlig om det plutselig dukket opp en forespørsel på Fjasern der Kari Nordmann ønsket å være en bekjent av deg..? Eller en gammel kjenning…? Nei, på Facebook er vi alle venner… og noen ganger er vi uenige, og vi diskuterer og vi synes den vi diskuterer med er lovlig stupid, men vi er likevel venner – og trykker ”liker” dersom vedkommende legger ut en festlig link to timer senere for vi vet jo at vedkommende egentlig er kjekk og grei…

Men noen mennesker er ikke så veldig kjekk og grei i det hele tatt…

noen mennesker skulle egentlig vært fratatt tastatur og nett-tilgang for evig tid…

noen mennesker er så korttenkte at de muligens ikke en gang burde få lov til å forlate rommet uten offentlig lønnet støttekontakt…!

Men vi kommer tilbake til dem…

Det var denne vennen, da… denne vennen har en datter.

Et nydelig vakkert lite menneske i midten av tenårene, som – på lik linje med stadig flere jenter på den alderen – har en blogg… en videoblogg, der hun skriver og snakker og legger ut bilder – slik de gjerne gjør i den alderen… av og til er hun spissfindig og morsom og ironisk og bruker bloggen til å kritisere sin egen generasjon for dens overfladiskhet og tidvise dumhet… mens andre ganger er hun en helt vanlig ungdom med ungdommers utfordringer – og sier ting som vi voksne muligens ikke føler er riktig så fullt av snert…

I dag fikk jeg altså vite at denne bloggen (hennes altså, ikke min) har blitt linket ut og latterliggjort på det groveste på Facebook, der uttalelser om hennes intellekt og generelle menneskeverd har blitt stilt spørsmålstegn ved. Jenta har altså opplevd nettmobbing i praksis.

Og da tenker du kanskje at ungdommer kan være grusomme… eller at noen burde snakke med foreldrene til disse mobberne… eller at der kan vi se når ungdommer får boltre seg på internett uten voksentilsyn…

Og så kan jeg fortelle deg at mobberne ikke er ungdommer…

Jeg kan fortelle deg at mobberne er voksne (i alle fall i alder) mennesker som har – eller kunne hatt – barn i samme alder som denne unge bloggefrøkna…

voksne mennesker som har tent virtuelle lys i kampen mot mobbing i Facebooks newsfeed, men som nå helt har glemt hvor voldsomt imot mobbing de faktisk er…

voksne mennesker som finner det helt på sin plass å bruke offentlige nettsamfunn til å angripe og – etter beste evne – ydmyke et barn…

Og så kan en jo spørre: hvem er denne bloggen for?

Blir den produsert for jevnaldrende jenter og gutter som er inneforstått med generasjonens humor og tilhørende lingo…

…eller blir den produsert for straks middelaldrende kvinner med selvhevdelsesbehov langt ut over det normale – og en ubegrunnet selvtillit kun overskygget av mangelen på empati, intellekt og generell selvinnsikt? Jeg vet ikke, jeg, men jeg gjetter på det første…

og hva i helvete har voksne mennesker på over 40 år å gjøre på en 16-årings videoblogg i utgangspunktet?

Og jada: før det renner over av: ”Hun har selv valgt å legge det ut, da må hun tåle bla bla bla..”, så har jeg et par ting å si: for det første: jenta (og utallige jenter og gutter med henne) produserer en blogg, hun har ikke stilt til valg. For det andre: hun er for Fanden et barn!!!

Jeg tenker også at det kan være greit – i tilfelle det på noen som helst måte er uklart – å gjøre oppmerksom på, at dersom du ikke liker det jeg – eller en annen blogger – produserer, så står det deg fritt å la være å lese eller besøke bloggen.

Jeg håper inderlig at jenta ikke lar seg stoppe – eller i det hele tatt affisere – av disse umenneskene…

Jeg håper inderlig at de som bidrar til denne hetsen ikke har barn selv…

Jeg håper inderlig at det ikke finnes mennesker som er avhengige av disse utyskenes empati og medmenneskelighet…

Jeg håper inderlig at mine barn aldri må ha noe med disse menneskene å gjøre…

Jeg håper inderlig at jeg aldri noen sinne møter et av disse menneskene i et mørkt smug…

De aller fleste er heldigvis ikke en del av disse menneskene.

De aller fleste er fornuftige, empatiske mennesker med gjennomsnittlig utviklet nettikette.

De aller fleste trenger ikke føle seg truffet av dette innlegget…

…men til dere som gjør det: BLOGG OFF!!!!

Folk, altså...!

Av og til blir jeg så aldeles eitrende forbannet at jeg utvikler god, gammeldags åndenød.

Det finnes nemlig mennesker i mitt liv som – etter enkelte situasjoner å dømme – eksisterer ene og alene for å trykke på alt jeg har av knapper…

Som når jeg har vasket badet og plassert alt av pyntesåper og lys og fine ting pent på sin plass, hengt opp håndklær som matcher dusjforhenget, speilet skinner og badet dufter av liljer og lavendel…

…og fem minutter senere står doringen oppe, der ligger en tom dorullhylse på benken (ved siden av pyntesåpene!), der er tannpasta på speilet og det en gang så velduftende, blå håndkleet ligger i en krøll på gulvet, mens et oransje mareritt har tatt dets plass på knaggen…

Eller når jeg har ryddet på stua, og satt alt akkurat slik som jeg vil ha det, med telys og andre lys i sirlige mønstre og godt uttenkte vinkler, der pynteputene er banket opp og nitid plassert, slik at sofaen ser så innbydende ut som den overhodet kan, mens Norah Jones’ liflige stemme smyger seg ut av høyttalerne på et volumnivå som hører hjemme i møblerte hjem…

…og fem minutter senere har noen kastet seg ned i sofaen og presset pynteputene flate, telysmønsteret på salongbordet forstyrres av aviser og kaffekopper og alskens rot som slett ikke inngår i mine veloverveide interiøridéer… i tillegg kan en tidvis erfare at lydstemningen blir brutt av at enkelte synger høylydt med – og det uten å egentlig beherske kunsten nevneverdig bra…

Eller når jeg endelig har kjøkkenet slik som jeg vil ha det: benkene skinner, der er ingen tilfeldigheter som råder når det kommer til vinkling av krydderglassetiketter, ”tilfeldig” plasserte kjøkkenhåndklær med stilfulle mønstre og dekorativ oppstabling av frukt i dertil egnet fruktfat…

…og fem minutter senere har noen forsynt seg av drueklasene eller nappet til seg et eple, slik at mandarinen har falt ned og ligger aldeles lite flatterende, halvveis gjemt under en banan – som slett ikke ligger så lekkert lenger.. noen har plassert smuler på skjærfjøla og skittenkopper (eller i alle fall én skittenkopp, men én er nok!) i vasken, og kjøkkenhåndkleets stilfulle mønster vises ikke lenger – i og med at noen har brettet det helt feil – og plassert det tilsvarende…

Jeg gjør til enhver tid (eller.. i alle fall ofte…) mitt beste for å få hjemmet vårt til å minne mest mulig om en reportasje i en interiørkatalog, slik at det skal se så trivelig og beboelig ut som mulig… …men hva er vitsen med det dersom folk absolutt skal drive å leve der hele tiden!? Jeg mener: selv om vi bor fem mennesker i dette huset, trenger det da vel ikke bære preg av å være bebodd…? Det burde da være mulig å framvise en liten anelse forståelse for at ikke alle ønsker å ha det slik i hjemmet sitt? Det dreier seg jo faktisk om å ta hensyn til dem en lever sammen med.. Det burde være unødvendig at en nesten skal føle seg som på besøk i sitt eget hjem…!

Jeg sier det, jeg: enkelte mennesker er altså så inn i hampen urimelige innimellom…!   

…mens enkelte andre er usedvanlig tålmodige og tolerante mennesker;

Arve, du fortjener premie! <3

Om å "komme i orden"

Jeg har nylig flyttet, jeg… Ikke for det, jeg har flyttet mange ganger og er for så vidt forholdsvis øvd i aktiviteten, men denne gangen har jeg flyttet langt…

Ikke langt som i til Peru eller en annen del av verden, men langt som i ut av mitt elskede Harstad…

Så da ringer vi da, vi venninner og familie, og hører hvordan det går og om alt er som det skal og om det ellers er noe nytt å fortelle – og så kommer selvfølgelig spørsmålet som alltid kommer når noen har flyttet: "Har dere 'kommet i orden'?"

Og hva skal en stakkar svare på det?

Har bestikket fått tildelt en egen og fast skuff? Jada.

Har alle husets beboere innsett hvilke rom som tilhører dem og hvilke rom de ikke har generell adgang til? Utvilsomt.

Vet jeg hvor ting egentlig skal være når de ligger på henholdsvis stuegulv, spisebord og i trappen? Faretruende nært.

Er gjestesenga montert? Ikke riktig enda, men vi går mot en snarlig løsning her…

Vet jeg hvor alt er? Nope! Langtderifra! På ingen måte!

Men det har jeg da vitterlig aldri visst heller – uavhengig av hvor jeg har bodd eller hvor lenge, lever jeg livet i et forholdsvis oversiktlig kaos, der jeg mer eller mindre vet sånn ca hvor hva er… og når jeg nå plutselig forholder meg til fem mennesker (seks, om vi teller 17-åringens kjæreste og – gjennom den rollen – husets tidvise – og alltid velkomne – fosterdatter) og deres saker og ting og greier, hvordan kan jeg da antyde at jeg har kontroll…?

Dagliglivet tilskikker seg omtrent som følger i nr 20:

Der er klær og leker og telefonladere og tomme (eller halvfulle) glass overalt…

Der er sand og sko på det nyvaskede gulvet…

Der er alltids noen som ikke liker alt som serveres til middag…

Der er til enhver tid noen som står og holder kjøleskapsdøra åpen (til tross for stadige beskjeder om å lukke den igjen)…

Der er lyder fra onlinespill og tegnefilmer og lek og radio og latter og fotballkamper i komplett surround (akkompagnert, selvfølgelig, av en evig summing fra oppvask- og vaskemaskin)…

Der er til stadighet – og like overraskende hele tiden – fritt for brød i brødboksen og melk i kjøleskapet…

Der er håndklær på gulvet og i skittentøyskurven (men sjelden i badskapet der jeg i utgangspunktet så for meg at de skulle være)…

Det foregår en evig jakt etter sykkelhjelmer og yndlingsbukser og fjernkontroller og sko (sistnevnte dreier seg om mine egne sko som på ingen måte virker å være innstilt på å bli lokalisert… Tre bugg og hederlig omtale til den eller de som kan oppklare det mysteriumet!)

Og tro det eller ei: vi stortrives! Her er ikke ett kjedelig øyeblikk i nr 20…

…og så lenge alle husets beboere er lokaliserte, mette, trygge og smilende når kvelden kommer – da må vi vel på et eller annet vis kunne påberope oss å ha kommet i orden…?

Vel, vi må muligens komme tilbake til det…

...vil være venn med deg på Facebook

Jeg fikk en venneforespørsel på Facebook i dag…

Ikke i seg selv et tema å ta opp på bloggen… Jeg mener: det hender ikke så sjeldent at jeg føler at jeg må dele det med hele verden (eller den delen av verden som ramler innom her, for å være eksakt..).

La oss si at vedkommende het Per Hansen – et ikke uvanlig navn – og at jeg muligens møtte ham én gang for tretten år siden (hva vet jeg?), og nå sender han meg altså en venneforespørsel… Så langt, for så vidt helt i orden…

Men Per Hansen og hans noe velbrukte navn får ingen bjeller til å ringe hos meg, så da går jeg – slik de fleste gjør – inn på profilen hans for å se hvem han er…

og han er en hund… en sort og hvit og glad og skrekkelig søt hund, men like forbannet en hund… og blar jeg videre i profilbildealbumet hans, er han i tillegg en motorsykkel (type sort med to hjul – det er det jeg kan om motorsykler), en solnedgang, et fjell, Pikachu (du vet, den ultimate Pokémon) og en kjempestor veltet bjørk…

…som heter Per Hansen…

og bor i Oslo…

og er mann…

og er født i 1970…

og mitt spørsmål er: hvordan i all verden mener Per Hansen (og alle Per Hansen’er i vårt langstrakte land) at jeg på noe som helst slags vis skal kjenne ham igjen?!

På hvilket vis anser han at det er på sin plass å forvente at jeg skal vite hvem han er?!

Har folk generelt ingen tanker om hva et profilbilde er?! Jeg tenker vel egentlig litt som så; at dersom du ikke har intelligens nok til å vite hva et profilbilde er – eller hva dets hensikt er – så vil jeg pokker ikke ha deg som venn…!

Så da sitter jeg der, da, med valgmulighetene ”bekreft” og ”ikke nå” (for Facebook har fortsatt til gode å legge inn en ”ikkefaen"-knapp, til tross for at det definitivt er et reellt behov for en...) og jeg tenker som så: at jeg har venner nok… og jeg vet hvem de er og hvordan de ser ut… Hva er det forøvrig for suspekte ting enkelte mennesker har for seg, dersom de ikke tør å vise bilde av hvem de er til vennene sine (det være seg på Facebook eller irl)...? Jeg vil ikke være venn med en solnedgang..

Jeg vil egentlig gjerne være venn med Pikachu, men har ikke fått venneforespørsel derfra enda..

Angående Per Hansen, så trykket jeg ”ikke nå”…

The bitch is back....?

Jeg har gjennom mesteparten av mitt snart førti år lange liv irritert meg…

Jeg har irritert meg over alt og alle og hva folk gjør og hva de sier (for ikke å snakke om hva de ikke gjør og ikke sier…!) Jeg har ergret meg aldeles infernalsk over bagateller og alskensk snurrigheter – og alt til ingen nytte…

Jeg har ikke kunnet benytte nevnte irritasjon til noe som helst..

Ikke før nå (eller for rundt regnet et halvt år siden), da jeg oppdaget bloggosfæren.

Så da ergret jeg meg, da, i full offentlighet… Jeg lot meg irritere og rive med og var inderlig fornøyd med denne muligheten til å faktisk benytte min tidvise sneversynthet til noe – om ikke positivt – så i alle fall produktivt…

Og hva skjer? Jo; jeg slutter å ergre meg…! Jeg har gjennomgått en voldsom endring, og har blitt et aldeles fortreffelig og tolerant menneske som ingenlunde lar meg irritere over livets tilskikkelser…

Jeg har vandret gjennom denne sommeren med blomster og rosa hjerter og kvitrende småfugler rundt hodet, og har aldeles ikke fått med meg at enkelte mennesker har vanskelig for å tilegne seg kunnskap om alt fra køkultur til folkeskikk, være seg på flyplass, på butikk eller i bar…

Jeg har slett ikke fått med meg at enkelte – heller enn å være ute å nyte de lange, varme dagene som har vært – tilbringer dagen inne foran skjermen, mens de klager på Facebook og Twitter og hva det nå enn er over herværende forferdelige sommer…

Jeg har ikke en gang registrert at neewsfeed’en på Facebook mer har vært en annonsevegg for stemming på ditt og stemming på datt, med ti innlegg på rad fra samme person – som prøver å overbevise verden om at deres barn i langt større grad enn andres barn egner seg som såpeunger og påleggsunger og what not…

Og heldigvis har jeg ikke i det hele tatt hengt meg opp i at der finnes mennesker som er så skammelig smålige og så navlebeskuende at de ikke ser noe som helst galt i å benytte nasjonale tragedier til å fremme egne saker – være seg politisk ståsted eller personlige meninger (som i mitt syn tidvis kun hører hjemme i Okefenokee-sumpen sammen med Billy-Bob og nygrillede alligatorunger)…

Takk og lov har jeg altså ikke fått med meg noe av dette – og har dermed ikke kunnet blogge om det… Jeg har heller ikke et eneste ondt ord å si om Tele2 og deres evne til å levere internett-tjenester (som har resultert i en bortimot nettløs sommer)…

Men nå er sommeren på hell.. Vi vet det stemmer, til tross for at værgudene smeller til med godt over 20 grader… Vi har da kalender og vet når det er høst!

Og jeg satser på en høst full av irritasjonsmomenter og ergrelser (samt tilstedeværende internett, heretter ikke levert av Tele2), slik at dere nok en gang kan motta kjeft – om ikke på daglig basis – så i alle fall oftere enn hver tredje måned… For ærlig talt: det er vel få ting som er så langt inn i margen irriterende som bloggere som aldri kommer med nye innlegg…!

Fremskritt.....?

Det står en eldre herremann foran meg ved sigarettautomaten på dagligvarebutikken…

Han tviholder på lappen med koder og navn på det produktet han skal ha…

Han sto foran meg i køen ved automaten der vi fikk disse lappene utlevert også, der han møtte tydelige utfordringer ved touch-skjermen idet ønsket nikotinkilde ble avkrevd valgt…

”Unnskyld…” han henvendte seg noe beskjemmet til meg… ”Jeg skulle hatt en rødmiks med papir…” sier han, og er ikke en gang i nærheten av å møte blikket mitt mens han sier det… ”Hadde du orket å hjelpe meg?”

Han så litt ned og litt på skjermen, men blikket var ikke en gang i nærheten av meg (det skal sies at jeg er langt i fra noen liten dame, og det er ganske godt gjort å stå så nærme uten en gang å la blikket sneie meg…!)

Jeg lot som om jeg slett ikke hadde blitt irritert over at han brukte så lang tid, smilte og sa at jeg selvfølgelig kunne hjelpe til… - og sa meg enig i at det jammen ikke er barebare å finne ut av alle disse nye greiene…

Dermed stod han foran meg i kassen der han leverte inn lappen sin, og en kunne faktisk se at mannen fysisk falt sammen idet han innså at han heller ikke her kom til å få utlevert nikotin…

Så nå står han altså foran meg ved maskinen… han leser den nøye for å unngå å gjøre noe overilt… Det kan virke som om han egentlig engster seg litt for om det kommer til å oppstå en eksplosjon dersom han gjør noe feil… …eller kanskje det går en alarm..? …eller kanskje noen må komme å hjelpe ham, slik at alle i butikken kan se at han ikke forstår seg på denne maskinen…? Han puster tungt, og jeg er et øyeblikk redd for at mannen er på tur inn i et hjerteinfarkt… Heldigvis er han ikke det, og etter et øyeblikk tar han sats og strekker lappen mot maskinen.. Han forsøker først å putte lappen inn der hvor scanneren står… lappen er imidlertid opp ned, slik at scanneren ikke finner noen kode… Deretter forsøker han å holde lappen foran det lille, ovale hullet der en kan putte brukte lapper, men (logisk nok) ingenting skjer… Han bøyer seg og sjekker bak plasten i luka (man vet aldri, kanskje det skjedde noe likevel?), men der finnes ikke annet enn brukte lapper fra tidligere kunder…

På ny vender han blikket mot den delen som faktisk har skanner, han holder lappen riktig vei denne gangen, men nå har den (lappen, altså) blitt så krøllete at det er umulig for maskinen å lese av noe som helst…

Til slutt ser han på meg med oppgitthet i blikket… Jeg tilbyr meg å hjelpe, og han takker ja med et sukk…

Jeg må rette ut lappen litt før jeg prøver den foran scanneren… Strekkoden har gjennomgått tilstrekkelig til at jeg må prøve tre-fire ganger før der endelig faller en tobakk ned i luka…

Jeg tar den opp og gir ham den… Han tar i mot tobakken, kaster et kjapt blikk på meg, snur på hælen og går, mens han mumler med irritert stemme: ”Er det dette de kaller fremskritt, så kan de få beholde faenskapet!”

”Nei, bevares, vær så god, bare hyggelig!” tenker jeg en anelse sarkastisk… men jeg kan ikke annet enn å innrømme at jeg skjønner hva han mener….

Hufsa....!

Den oppmerksomme leser har muligens fått med seg at jeg for en tid tilbake gjorde min borgerplikt som blodgiver… Som et hjertelig takk fra blodbanken (eller heter det egentlig det? Kanskje det heter ”Blodlageret”? Eller kanskje det heter ”Blodkammeret”?)

Aaaanywhooo:  Som et takk fra vampyrklubben fikk jeg altså velge mellom alskens små greier (glass, kopper, etc), og valgte en kopp. Koppen er av en serie med figurer fra ”Mummitrollet”. Jeg så i utgangspunktet etter en kopp med bilde av Snusmumriken (denne laid-back’e, bohemaktige ”nei,jegstikkerjeg-typen” i Mummidalen), men det har tydeligvis alle andre også gjort (sett etter Snusmumriken, mener jeg), for han var ikke å oppdrive… Snusmumriken, altså…

I stedet valgte jeg en kopp med bilde av Hufsa på… (Du husker Hufsa, vel?! Ingenting har vel noen sinne vært så skummelt på barne-tv om Hufsa! – selvfølgelig med unntak av Gorgon vaktmester i Pompel og Pilt – han var skrekkelig!)

Jeg nappet Hufsakoppen ut av hylla: ”Ah, den tar jeg, guttungen har alltid vært livredd Hufsa…!” Jeg gliste til vampyrdamen. ”Det blir morsomt å gi ham den…!” og så kikket hun så underlig på meg, vampyrdamen… som om hun faktisk et øyeblikk trodde det var noe alvorlig i veien med meg… og først tenkte jeg å late som ingenting (det er nemlig innimellom litt morsomt når mennesker tror at en er sprøyte gal), men så innså jeg plutselig at damen hadde både navn og adresse på meg (og sikkert et telefonnummer en kan ringe dersom en mistenker at mødre bedriver psykisk terror mot sine barn), så jeg gjorde henne oppmerksom på at ”Guttungen” for øyeblikket befinner seg i sitt 17. leveår, og for tiden sjelden mister søvn i Hufsarelaterte mareritt – og dermed syntes faktisk vampyrdamen også det ble litt småmorsomt… eller… hun lot i allefall som om hun syntes det… …og det er greit for meg… både jeg og resten av verden vil – etter sigende – bedras…

Men, altså, Hufsa…! Min sønn – og alle hans kamerater – var så redde for Hufsa da de var små, at en nesten ikke kunne uttale navnet hennes etter mørkets frembrudd.. ”Hufsaaaa…!” sa de den gang små guttene… med ærefrykt og skjelving i stemmen sa de det… ”Hufsaaaa…!”

Jeg tror alle barn (gutter som jenter) på et eller annet punkt i livet har vært redd for Hufsa, så da ble jeg en anelse betenkt, jeg, da jeg plutselig fikk vite at der går masse mennesker rundt i dag og bruker ordet ”hufsa” som betegnelse på kvinnelige kjønnsorganer….! Kjært barn har jo etter sigende mange navn, men ærlig talt…? Hufsa, altså? Dette iskalde, glidende vesenet som bringer med seg ordløs gru og navnløs skrekk… …som av utseende mest av alt minner om spøkelseskladdens avsindig feite søster, med nygjort og skrekkelig uheldig injisering av collagenlepper… Tørk av deg gliset, jeg snakker SELVFØLGELIG her om skapningen fra Mummidalen! Skjerp deg! 

Jeg tror ikke en gang jeg vil vite hvorfor dette føles som et naturlig kallenavn å gi en kroppsdel som vitterlig har tilstrekkelig med økenavn som det er… Hvem kom opp med dette økenavnet? Og hva var vedkommendes erfaring på området, stakkars?

Idet jeg først fikk denne – egentlig komplett ubrukelige – informasjonen, rørte det seg en kvinnesakskvinne laaaaangt inne i meg… ”Jeg skal gi dem Hufsa, jeg…!” tenkte jeg... men det skal jeg selvfølgelig ikke… det får da være måte på raushet… men jeg tenkte – i et liiiiiiiite sekund – at dette økenavnet nok kom fra en eller annen avvist og bitter mann…

Men så slo det meg… med hundre prosent sikkerhet vet jeg hvem som har lansert navnet Hufsa… Det er en mor… Det er en mor til en sønn… Og hun har på sitt aller beste vis forsøkt å forhindre guttens pubertale dragning mot mulige tenåringsgraviditeter, slik mødre alltid har gjort: gjennom kløkt, psykisk spill – og generell skremsel: gjennom videreføring og opprettholding av noe gutten allerede som 4-åring visste at en gjorde lurt i å holde seg unna..  …og når gutten har vokst over sin fra tidlig barnealder av godt innebygde antipati mot Hufsa, ja da er han forhåpentligvis så gammel at det ikke lenger vedkommer mor hva han gjør eller hvor eller med hvem…

…og med de tankene i hodet, kjenner jeg at jeg - innerst inne - skulle ønske at 17-åringen fortsatt var litt redd for Hufsa…

17. mai 2011 i ord og bilder...

Okei. 17. mai. Opp og hopp. De siste dagenes varme og sol er erstattet av en forholdsvis grå affære som truer med å gå over i regn. Det planlagte 17. mai-antrekket utgår med høye kneløft, hornmusikk og muligens et par tilhørende hurrarop... Har på ingen måte noen form for backup-plan, så jeg tenker jeg blir nødt til å snu klesskapet på vranga i håp om å lokalisere noe som kan signalisere at jeg kommer fra et møblert hjem... Som tenkt, så gjort....

I kaoset finner jeg fram noe som jeg til en viss grad kan stå inne for, hiver det på og husjer alt og alle (herunder meg selv, min sønn, hans kjæreste og hennes hund) ut av døren for obligatorisk fotoseanse utenfor døra... 

Ned til byen akkurat så seint at vi gikk glipp av barnetoget, men reddet oss et bra bord på kunstforeningas kafé... Koselig, med god mat og folk jeg er glad i meget godt representert: venner og unger og ungers venner og venners unger... Så får det heller bli forbigått i stillhet at kjæreste og bonusbarn var sørgelig langt borte - det tar vi igjen ved neste anledning.. Spiste meg nøyaktig passe kvalm på kake og var fornøyd med det...
Hjem igjen, og litt frossen etter å ha gått til byen uten jakke..
Ned for å se russetoget (etter omsider å ha fått varmen i meg)... Greit russetog... Noe teit, noe morsomt og noe flaut.. Akkurat som russetog skal være...
For meg var russetogets høydepunkt plakaten om min venninne Hanne (som i vinter fikk sprengt postkassa si (!)) ikke at hun fikk sprengt postkassa, selvfølgelig, men at hun ble nevnt i russetoget..

...og mens jeg står og tar bilde av dette for å kunne sende det til henne i tilfelle hun ikke ser det (russetoget, altså) blir jeg sklitaklet av et pøbelfrø av en guttunge i 9-årsalderen på jakt på russekort...!!!! Hva i himmelens navn trodde han??? At jeg skulle slåss med ham om russekortene??? At jeg var iherdig samler og klar til å legge meg på kne for å plukke russekort opp av gata??? I rent instinkt forsøkte jeg å ikke lande på ham (klarte det fint), men i ettertid angrer jeg på at jeg ikke siktet på ham...! Den gutten bør nevne meg spesifikt i aftenbønnen i kveld, samtidig som han takker sin skaper for at jeg har blitt akkurat litt for gammel til å gå på byen 16. mai.. Hadde jeg vært bakfull i dag, hadde nok gutten og min impulskontroll vært nede for telling... Personlig føler jeg at jeg tross alt er litt for ung til å allerede bli angrepet ungdom - og han var ikke en gang ute etter veska mi...!

Vel, karma ville det slik at damer med oppslåtte knær fikk trøst, og første delen av kvelden ble dermed tilbragt hos Lenadamen og hennes eminente kokkekjæreste for inntak av fabelaktig godt lammelår...
Nå er 17. mai stort sett over, og for å oppsummere: Jeg har blått kne, snop på bordet, film i dvd-spilleren, rødt i glasset og verdens beste pledd... Alt i alt min aller beste 17. mai noen sinne... ...tusen takk - og hurra!

Mitt barn, mitt hjerte, mitt magesår...

Mitt vakre (ikke subjektivt i det hele tatt) og høyt elskede snart 17-årige avkom har (slik sønner – og døtre – har gjort til evige tider) tidvis voldt sin mor mye hodebry… Hvor er han? Hva gjør han der? Hva har han på seg? Hvem er han sammen med? Har han gjort lekser? Har han spist? Er han snill mot folk? Er folk snille mot ham? Hvorfor har han ikke kommet hjem? Hvorfor er han alltid på rommet sitt? Hvorfor bryr han seg ikke om hva han kler på seg? Hvorfor vil han bare ha dyre klær? Er han forsiktig i trafikken? Har han husket å slå av komfyren? Bekymringene har vært – og vil ganske sikkert fortsette å være – uendelige, kun begrenset av min egen, litt for makabre fantasi…

De fleste bekymringene ble det dog aldri noe av, og gutten har skikket seg aldeles fortreffelig: han er snill og høflig og hjelpsom og morsom og jeg er på grensen til det pinlige stolt av ham.. Der er imidlertid én ting med den gutten som irriterer meg hinsides all forstand: han har to tempo, uavhengig av hva han holder på med; sakte – og avsindig sakte…!

”Kan du rydde ut av oppvaskmaskinen?” sier jeg.. ”ja, jeg skal ta det” svarer han, ”jeg skal bare gjøre ferdig dette først..” ”Du kompis, nå er det tjue minutter siden jeg ba deg ta maskinen, kan du gjøre det nå?” sier jeg.. ”Jada, jeg er straks ferdig her…” sier han..

En halv time seinere rydder jeg ut av oppvaskmaskinen, han kommer ut av rommet sitt med et spørrende – og på grensen til forurettet – blikk ”Jeg skulle jo ta det…!?”

(mor teller… 1… 2… 3…)

”Nå er middagen snart klar” sier jeg i telefonen, ”nå må du komme hjem..” ”Okei”, sier han, ”jeg er i farta…” en halvtime seinere ringer jeg ham igjen.. ”Hvor blir du av? Middagen var ferdig for et kvarter siden…” ”Oj, sorry!” sier han, ”jeg kommer nå… og jada, jeg skal skynde meg…” Ytterligere en halvtime seinere er potetene ihjelkokte idet han rusler inn døra… ”Oj, hehe, tror du var litt uheldig med potetene i dag, mamma..”

(mor teller… 4… 5… 6…)

”Nå må du følge med klokka..!” sier jeg på morgenen.. ”jada..” svarer han, og logger seg på pc’n. ”Nå er det en halv time til bussen går” sier jeg… ”jeg er straks klar..” svarer han, og forsvinner inn på badet… ”Du, nå har du ti minutter på deg” sier jeg… ”jeg går snart…” sier han, med hodet langt inne i kjøleskapet… Ti minutter seinere subber han fortsatt rundt i stua, ingenting håndgripelig er gjort siden jeg forrige gang minte ham om bussens snarlige avgang, bussen forlater sentrum om kun kort tid – og gutten lar seg synke ned i sofaen…

(mor teller… 7… 8… 9…)

”Niklas!” sier jeg (med nåerdetnokstemmen), ”nå må du være så aldeles vennlig å skru opp farta! Bussen din går hvert øyeblikk! Vil du se å komme deg av gårde?!”

…og han ser på meg med verdens mest oppgitte blikk, løfter øyenbrynet halvveis opp mot hårfestet (en skikkelig irriterende uvane, undrer meg på hvem han kan ha fått det etter…?) og sier med langsom og fullstendig avslappet stemme: ”jajaja, slapp nu aaaaaaav…!”

(*klikk*)

Jeg lurer på om han vet hvor mange nærdødenopplevelser han egentlig har hatt….?

Om telefonselgere - folk som selger telefoner...

Jeg har tidligere nevnt telefonselgere og deres standhaftige arbeid for å få tak i meg... Nå lurer jeg litt på, jeg, om telefonselgerne muligens tror at jeg det er noe i veien med telefonen min (og at jeg som en direkte årsak av dette ikke tar telefonen), og at de dermed har meldt i fra til en annen type selgere... skjønt, selgere...? Her dreier det seg ikke en gang om salg, men om fantastisk gavmilde personer som faktisk ønsker å gi meg mobiltelefoner...! Eller... det er vel muligens ikke så mye snakk om at de ønsker det, som om at de faktisk er forpliktet til å gi meg disse telefonene... På én måned har det kommet inn intet mindre enn 19 (!) mailer, der disse menneskene fortvilet forsøker å få gitt meg en telefon... (litt stort bilde, jeg vet, men du må jo kunne lese det som står der...)

Det er iPhone og Samsung og Nokia om hverandre, og det gratuleres og minnes om avhenting - og etterhvert mener jeg i tillegg å kunne spore en viss frustrasjon over at jeg ikke vil ha disse telefonene...

"Jeg forstår ikke hvorfor du ikke henter din Samsung-telefon?" spør en av dem... og ordlyden leder tankene hen på en litt sår og fornærmet tone... Jeg ser for meg en hoderystende selger, med lett anklagende og såret blikk... "jeg fatter det bare ikke..." Og jeg svarer: for at jeg har telefon.. for at Samsung E1080 er en komplett dritt-telefon... for at jeg faktisk har mer enn 42 i iq (noe jeg anser er kravet for ikke å gå på denne typen kampanje)... ...eller... jeg svarer jo ikke det... ikke til dem... jeg sier ingenting til dem, jeg, bare venter og samler på mailene deres... jeg kommer muligens til å svare med et høflig "nei takk" på mail nummer hundre, men det er langt i fra sikkert... Kanskje jeg bare fortsetter å samle på disse mailene - bare for å se hvor mange jeg ender opp med...?

Jeg kan ikke annet enn å synes synd på menneskene bak disse mailene; de må (ved siden av telefonselgere) ha verdens verste jobb...! Jeg vedder for at de bløffer om hva de jobber med når de møter noen for første gang: "hva jeg jobber med...?  jeg.. eh... jobber som billettkontrollør på kino... du da?" 

Men dette er altså årsaken til at de sliter seg ut av senga om morgenen: å fortvilet forsøke å få forært en eller annen dumstut en mobil som er utter crap... Syns det er litt trist, jeg... kanskje jeg skal svare likevel? bare for å være grei...? Neh... Da hadde det bare endt med at de hadde sendt meg en mobiltelefon - også hadde de blitt enda tristere når jeg ikke hentet den likevel...

Jeg skulle heller ønske noen var forpliktet til å gi meg en million (eller aller helst ti millioner)... Da skulle jeg hentet den... Banna bein!

Vil ha...

Vil ha millioner i banken og svimlende stort hus. Jeg vil ha ny bil på gårdsplassen, walk-in closet og flybilletter til alle verdenshjørner (for øvrig en betegnelse jeg synes er forholdsvis pussig, da jorden beviselig er hjørnefri). Jeg vil ha ork til å trene og jeg vil ha smaksløker som ikke kan fordra potetgull (eller sjokolade, for den del). Jeg vil ha viljestyrke til å slutte å røyke og jeg vil ha hukommelse til å huske alle gode idéer jeg får klokken to om natten når jeg egentlig skal sove. Jeg vil ha seriegull til Arsenal og jeg vil ha John Lennon tilbake (ikke den menneskespisende zombieversjonen, selvfølgelig, men en frisk og rask og produktiv John Lennon, som kan skrive fine sanger og ikke være gift med Yoko Ono. Helst vil jeg ha hele Beatles tilbake, men man kan ikke være kravstor). Jeg vil ha fred på jord og jeg vil ha Jimmy Choo-sko (og mange av dem). Jeg vil ha frisk luft og rent vann og kortere avstander. Jeg vil ha fornuftige (i henhold til min definisjon av fornuft – alt annet er uinteressant) politikere og punktlig kollektivtrafikk (og while we’re at it: jeg vil ha togbaner i Nord Norge). Jeg vil ha sol og varme og lett sønnavind og jeg vil ha det hele året. Jeg vil ha pose og sekk stappfull og jeg vil ha det nå med én gang – helst i går. Jeg vil ha ukentlig spabehandling og slutt på reality-tv. Jeg vil ha virusfri Facebook og chili con carne til middag… Den siste der kan jeg gjøre noe med – jeg går for den…

...og de der fandens Facebook-statusene..

For noe som vel må være millionte gang, lar jeg meg irritere på grensen til varig åndenød over enkelte menneskers manglende evne til kritisk tenkning i forhold til hva de plasserer i statusfeltet på Facebook. Jeg har tidligere vært sånn smått innom disse klipp-og-lim-statusene som med mer eller mindre jevne mellomrom strømmer gjennom newsfeeden – så også denne gang… Imidlertid har jeg (mer eller mindre) gitt opp å få bukt med klippere og limere, det jeg vil si noe om denne gangen er innholdet…

Den statusmeldingen som har klart å rive med seg mesteparten av mine gode miner og tilhørende slett spill denne gang, har for så vidt gjennomtrålet Facebook tideligere…

Den gang hadde jeg imidlertid ingen blogg, så jeg nøyde meg med å knurre i eget statusfelt… Men nå er den altså tilbake, og jeg kjenner at jeg faktisk er mer irritert denne runden enn jeg var forrige gang…

Så… Hva dreier det seg om? Det dreier seg om følgende:

”Ett barn sa til sin mamma; "mamma jeg har tegnet på lakenet ditt med leppestift".

Rasende slo hun sitt barn bevistløs. Siden angret hun på det hun hadde gjort og ba sitt barn om å åpne øynene, men da var det forsent. Barnets lille hjerte hadde sluttet å slå. I soverommet på lakenet ......sto det "MAMMA JEG ELSKER DEG". Kopier og sett dette på din status i minst en time for å vise att du er imot barnemishandling”

…og i mangel av bedre ord: HVA I HELVETE?!?!?!? Det har florert tvilsomme, halv(og hel-)rasistiske, flaue, klisne statuserklæringer i ”alle” tider, men ingenting slår meg som så ufattelig smakløst som dette våset enkelte klarer å servere i fullt alvor…!

Bare antallet skrivefeil i denne akk, så ”hjerteskjærende” scenariobeskrivelsen sier noe om intelligensnivået til den som sitter som opphavsmann (eller kvinne, bevares, man har da likestilling på idiotfronten også) for dette smøreriet!

For det første: Dersom du innehar noen som helst form for kompetanse på området (og har du det ikke, så kommer du likevel usannsynlig langt med litt logisk tenkning og et lite snev av resonneringsevne), ville minst to punkter skape en logisk brist:

1. En mor som slår barnet sitt bevisstløst for å ha tegnet på et laken, har med 99,99% sikkerhet slått barnet sitt tidligere – og med all sannsynlighet gjentatte ganger.

2. Et barn som har blitt slått gjentatte ganger, skriver ikke på lakener med mors leppestift – og forteller det i hvert fall ikke til henne etterpå.

For det andre: ”sett denne på din status i minst en time for å vise att (med 2 t’er faktisk, intet mindre) du er imot barnemishandling…” skriver de… Og da må jeg jo bare spørre: finnes der noen som faktisk er for barnemishandling? Hvor er i så fall disse menneskene? Er det slik at alle som ikke setter ovenfor beskrevne kopieringsstatus i sine respektive statusfelt innerst inne er pro barnemishandling? Hva skjer med dem som eventuelt bare lar statusen stå i tre kvarter? Er de egentlig for barnemishandling? Eller bare litt for?

Hva i himmelens navn er tanken bak dette? En slags modernisert versjon av ”Frem fra glemselen”? (og for dem som ikke vet hva det er – eller var – så var det skillingsviser som omhandlet sorg og død og sykdom og vold og fattigdom og tragedie og annen dævelskap, fortrinnsvis framført med glissando og hulk på stemmen)

Det som gjør meg så inderlig forbannet, er enkelte lavpannede sjelers evne til å bortimot romantisere et grusomt samfunnsproblem, der utallige barn lever i redsel og engstelse i forhold til sine omsorgspersoner… Hva er det som foregår bak enkelte menneskers pannebrask…?!

Det er så smakløst at jeg knapt finner ord (men bare knapt, jeg har fortsatt til gode å stå ordløs tilbake).

Jeg forstår selvfølgelig at det dreier seg om et behov for å sette noe på dagsordenen, et behov for å flagge en sak og å vise farge – og intensjonen er god, men pokker heller…

Såh… undertegnedes budskap i dag koker altså ned til to ting:

Det må da være lov å forvente en viss form for hjerneaktivitet og kritisk vurdering av det en smeller ut som status?

Og: om du oppriktig brenner for noe, så finnes det da vitterlig steder og støtteorganisasjoner der en kan melde seg for frivillig arbeid… Det hjelper ingen på noe som helst slags vis å ha tull og tøys stående i statusfeltet – det være seg en time eller et år… 

Påsketur

Alle som kjenner meg vet at jeg er langt under middels interessert i fjell og skog og tur og annen naturfokusert moro. I min verden er det å dra på tur det samme som å gå maksimum ti minutter fra parkeringsplassen, sitte, grille, spise, drikke, sitte mer, bli lei og dra hjem…

Denne innstillingen er godt innarbeidet over mange år og totalt upåvirket av årstider.

Vel… Det er vel ikke helt sant; dersom det er vinter innebærer det jo snø, og jeg er på ingen måte tilhenger av å bevege meg ute i snø (heller)…

Av ovenfor beskrevne årsak har jeg – så lenge jeg kan huske – sverget til bypåske…

Utepils og verandasitting dersom været tillater det, påskekrim på tv og i bøker, late dager, alvorlige mengder snop og intens soving, der har du påsken for meg…

Helt fram til i år. I år hadde jeg lovet å være med på kombinert scooter- og telttur (jada, telttur, intet mindre – midt på vinteren!!!) i påsken – og man holder da hva man lover…!

Med selvpålagt – og en anelse panisk – entusiasme (og ellers et snev av sterkt blandede følelser) angrep jeg årets påske med grunninnstillingen: jeg håper i alle fall at jeg ikke dør i en scooterulykke eller fryser i hjel eller blir tatt av et skred eller blir trampet i hjel av rein…

Først og fremst må jeg innrømme at snøscooter er et fabelaktig bra fremkomstmiddel for mennesker som meg, som lider av alvorlig skiallergi; ut av bilen, opp på scooteren, litt sitting – og vips, så er du på fjellet. Meget lettvint – og meget kledelig…

…og der og da innså jeg årsaken til at jeg aldri har vært glad i å være på fjellet: jeg har jo aldri vært på fjellet! For å si det på ekte Nord Norsk: det var helt inn i helvete fint der oppe..! Hvorfor har ingen tatt meg med dit før?!

Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må kunne skyldes på noen som ikke er meg…

Men heldigvis tok da endelig noen ansvar og anbrakte meg på et fjell…

Det jeg tidligere har ansett for å være kun fjelltopper, snø og uendelige vidder med hvitt (det har jeg nemlig sett på tv), viste seg å være fjelltopper, snø og uendelige vidder med hvitt – og det var helt fabelaktig vakkert!

En uendelighet av daler, fjelltopper og frosne vann med samiske (eller samiskklingende) navn som jeg aldri kommer til å lære… (Jeg benyttet i stor grad stedsnavn som ”der vi var i går” eller ”bortenfor den der plassen du vet” eller også ”like forbi det der fine teltet vi kjørte forbi”... Funket fint, det…)

Og apropos samiske greier: Siste natta i teltet våknet jeg et par ganger og var overbevist om at jeg hørte bjeller (nei, jeg tror ikke at samer bruker bjeller). Når morgenen kom og vi gikk ut av teltet, viste det seg at det faktisk stemte (at jeg hadde hørt bjeller, altså), og vi fikk være vitne til årets vårflytting av rein… 

Så der satt vi altså; flere hundre meter over havet, på selvbygget snøsofa, i steikende sol, ikledd t-skjorte og med kaffe (vel, kaffebaileys for å være ærlig) i koppen, med et hav av rein som bølget forbi... En mildt sagt fantastisk og surrealistisk opplevelse…! (Nå var jo en av mine opprinnelige bekymringer at vi skulle bli trampet i hjel av rein, men heldigvis ble vi altså ikke det…)

Poenget er: det var fint… Det var vanvittig fint… Teltet var varmt, pilsen var kald, snøen var hvit og himmelen blå.

Etter hvert antok vi også en (ikke nødvendigvis kledelig) mørkerød – på grensen til lilla –  hudfarge (hvem i all verden tenker på solkrem midt på vinteren?!), noe som gikk over til en forholdsvis grei brunfarge etter hvert… Ikke ueffent!

Såh: påsken 2011 i korte trekk: hyggelige mennesker (der havnet dere i bloggen likevel, Torkel og Nina), fantastisk vær, solbrun i april, isfiskekonkurranse, brannsår på armen (parafinovner blir varme – skikkelig varme!), scooterkjøring, god mat, aking (må kjøpe skikkelig kamera, snart…!), bålstekte pølser til lunch, litt for god middag hver kveld, på grensen til idiotiske mengder påskegodter - og ellers herlige minner.

Skal definitivt på scootertelttur neste påske også…!

PS! Når jeg nå leser gjennom dette, ser jeg at dette med mat har hatt en fremtredende rolle i årets påskefeiring, noe som i sin tur kan forklare "påskemysteriet med de plutselig så alt for trange buksene"... 

- og med det innleder jeg ramadan...

Skummel-Tone..?

Kom over denne plakaten på Vinmonopolet i Harstad, og innser nå at
Vinmonopolet altså ikke har noen grenser for hvor langt de vil gå i jakten på legitimasjonen din...

Nå er det lenge siden jeg ble spurt etter legitimasjon uansett hva jeg skulle handle, men jeg må innrømme det, at den tiden dette var mer vanlig, slo det meg aldri at det gikk an å nekte.... 

Jeg mener: "har du leg?" "ja, men jeg kommer aldri til å vise deg den! ALDRI, hører du!!!" 

Om der - mot formodning - finnes noen som blånekter dersom de blir bedt om å vise legitimasjon, ville de da oppsøke (eller ringe) noen som kunne overtale dem til å gjøre det likevel?

Og ville i såfall Tone Damlie Aaberget være den rette til å snakke vedkommende til rette? 

Tror muligens jeg ville hørt mer etter dersom Hank Von Helvete hadde prøvd å snakke meg til rette...

Dersom denne kampanjen faktisk skulle vise seg å virke, så tenker jeg at vi vel fortest mulig må ta den videre til flere områder i samfunnet:

Nekter du å betale skatt? Ring Skattedirektoratet og la dem overtale deg...

Nekter du å holde fartsgrensen? Ring UP'en og la dem overtale deg...

Nekter du å betale for varene du tar? Ring politiet og la dem overtale deg...

Jeg lurer oppriktig på hvilket nachspiel denne idéen ble unnfanget på, og jeg skulle virkelig like å se tallene som forteller noe om hvor virkningsfull denne kampanjen har vært...

Heldigvis har jeg nådd en alder der jeg slipper å bruke lørdags formiddag til å ringe frøken Aaberget, men bare kan strene inn på polet, plukke med meg det jeg vil ha, betale og gå... 

Skål! 

Telefonselgere

Nei, jeg tar ikke telefonen når selgere ringer...

Kommer de noen sinne til å gi opp...?!

Gøy på landet (sånt no ha'kke vi i by'n...)

Har du noen gang vært på landet? Nå snakker jeg ikke nødvendigvis type kyr og traktorer og timotei, men mer type tettsted der alle kjenner alle… Plassen der du bruker lengre tid på å hilse på folk på Rema enn du bruker på å faktisk plukke med deg varene du skal ha… Plassen med ett utested, én klesbutikk og én frisørsalong…

Her har alle en formening om alt og alle, de vet hvem alle er – og de stiller i samlet front for å finne ut hvem du er… Å gå ut en kveld på et slikt sted, er som å være kjendis (vil jeg anta, jeg har aldri vært – og kommer aldri til å bli – kjendis, men tror oppriktig det må oppleves veldig likt)… Det blir litt stille med det samme du kommer inn på puben… Ikke så veldig lenge, bare noen få sekunder, men akkurat lenge nok til at ”alle” merker at ”alle” er stille, slik at ”alle” kan snu hodet for å sjekke hvem som kom inn… Deretter inntar summingen et litt lavere nivå enn vanlig, mens det med jevne mellomrom kastes ”diskrete” blikk mot det bordet der du sitter… (enkelte koster faktisk på seg å gå en liten tur forbi bordet, men de fleste later som ingenting…) Etter hvert glemmer de deg heldigvis av, drikker ølen sin, og inntar et normalt volumnivå…

Det er lett å vite hvem som har bodd på større steder i perioder av livet; det er den (eller de) som faktisk kommer bort for å hilse… (Gud velsigne disse menneskene!)

Å gå på butikken gir litt av samme assosiasjonene; stjålne blikk, samtaler som stilner idet du nærmer deg og går forbi, men tas opp igjen idet du har passert (hvorfor tror forresten folk at de er utenfor hørevidde idet du har ryggen til…? 30 cm er 30 cm er da virkelig uavhengig av hvilken side av folk du er på…?!)

Men faktisk er det mest underholdende å ikke oppsøke slike steder der folk normalt går; dersom du – for eksempel – tilbringer dagen ute i sola på en veranda (dette er selvfølgelig et helt tilfeldig valgt eksempel, og (for dem av dere jeg er venn med på Facebook) har ingenting å gjøre med det faktum at jeg i dag har tilbrakt dagen ute i sola på en veranda...)

Anywhooo, dersom en altså tilbringer dagen på en slik måte, kan en (teoretisk sett) observere de morsomste ting; som for eksempel når den ene naboen først triller forbi med en unge i vogna (mens hun meeeeeget diskret lar øynene gå rundt i sokkelen for å finne ut hvem det er som sitter på verandaen der oppe), går inn i huset rett over gata – og fem minutter senere kommer ut sammen med mannen sin for å hente posten (én konvolutt til hver, der altså…), mens ingen av dem kaster så mye som et blikk på postkassen…

Eller for eksempel naboen som lufter hunden og faktisk klarer å gå på en parkert bil på parkeringsplassen, fordi blikket og oppmerksomheten er plassert i retning verandaen en sitter på… (fortsatt, selvfølgelig, fullstendig tilfeldig valgte eksempler…)

Eller for eksempel han som må gå fire turer mellom leiligheta si og bilen for å hente og bringe... ..ingenting… Vel, det siste er ikke helt sant, der var et par turer ut med søpla også… eller… det ville ha vært det… dersom dette hadde vært reelle eksempler… …men det er det jo ikke… …så da så…

Ingenting av det jeg har beskrevet over er på noen som helst måte ondsinnet eller feil, bare påtakelig og pussig – og ærlig talt ganske så fornøyelig…

Et annet eksempel er når jeg for en del år siden bodde noen måneder på den øya min far kommer fra – nøyaktig et slikt samfunn som det jeg har beskrevet ovenfor… …med unntak av puben… …og remabutikken… …og klesbutikken… …idet jeg kom på bussen oppstod et lavmælt (men ikke fullt så lavmælt som de trodde) spetakkel, der jeg endte opp med å ha et overveldende behov for å reise meg opp og rope at ”jo da, jeg er Viggos datter! Kan vi så gå videre med dagen?!” Men jeg gjorde selvfølgelig ikke det, man kommer da fra møblerte hjem, må vite…

Vel, for å komme tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Har du noen gang vært på et slikt sted? I så fall, vet du kanskje at slike steder finnes over alt – og heldigvis for det… Fordelen med slike steder er, at dersom en først blir ”tatt inn i varmen” der, så er en ivaretatt til evig tid; dette er folk en tar med seg i krigen… …en annen fordel er at en lærer å sette pris på den småbymentaliteten en tross alt er en del av i utgangspunktet… (selv om nevnte småbymentalitet nok kommer til å bli gjenstand for nærmere øyesyn ved en senere anledning)

Moralen får være: borte bra –  og hjemme helt ok det også…

Oh, mama!

Vi har alle sett det skje, enten med oss selv eller noen vi kjenner (eller begge deler)…

Vi har muligens ikke tenkt nevneverdig mye over det, men vi har vært vitne til øyeblikket… Det øyeblikket da en hvilken som helst kvinne går fra å være hensynsfull og forholdsvis tilbakeholden… Det øyeblikket da hun endrer karakter og blir brautende, bøllete og selverklært sentrum i så vel eget som andres univers… Det øyeblikket da hun plutselig vet bedre enn samtlige mennesker på kloden… Det øyeblikket da hun heller enn å åpne dører for eldre damer, sperrer døren for dem… Det øyeblikket da hun bestemmer seg for at det er helt greit å oppta to kafébord og samtidig blokkere muligheten for andre til å kommer forbi… Det øyeblikket da hun legger vekk sin velmodulerte stemme og ikke kan åpne munnen uten å pipe som en smurf på speed… Det øyeblikket da alt plutselig blir vulgært og smakløst – bortsett fra snørr og avføring og oppkast… Det øyeblikket hun blir mamma…

Misforstå meg ikke; jeg synes unger er skjønne (stort sett) og jeg var nok ikke et hår bedre den gang jeg var spedbarnsmor selv. Det betyr imidlertid ikke at det ikke var like irriterende for omverdenen den gang som det er nå..

Det er få – eller ingen – ting som er så frustrerende som å forville seg på kafé den dagen det er babysvømming i byen, for etter at mor og barn er vel og vakkert ferdig svømt, da skal de på kafé, må vite… Da skal barnevogner og stellebager og gulpekluter og what not fordeles på flest mulig bord, det skal springes fra barnevogn til barnevogn og alle skal være enige om at det er skrekkelig nusselig når avkommet våkner og glipper med øynene mot skarpe senterlys og forvirrende lyder og lukter… Skulle det mot alle odds vise seg at nevnte avkom faktisk har vært våken en stund uten å hyle, så skal alle være enige om at poden er flink og flott og helt spesiell (og alle later som om de ikke ser det når de andre mødrene veksler blikk i full enighet om at det er da vitterlig ikke så spesielt, det gjør jo alle barn innimellom)

Det kan tidvis virke som om disse nyklekkede matriarker i liten grad evner å skimte omverdenen fra sitt lille univers langt der inne i ammetåka.. Deres tidligere ervervede kafékultur (også kjent som folkeskikk, manerer, etc) har forsvunnet og er erstattet av en oppfatning av at alt som er ”naturlig” må da være greit… Det er altså greit og helt på sin plass at disse nybakte mødrene skal kunne sitte ved kafébordet å rugge vogna, slik at arvingen kan få sove mens mor kan drikke kaffe – uten å ofre en tanke på servitører som balanserer mellom barnevogner og bord og stoler og stellebager og handlenett i et forsøk på å få gitt fra seg mat og kaffe, eller få ryddet opp og gjort mulige andre bord klare for andre gjester (for ja, der er andre gjester)… Det er helt på sin plass å skifte bleie ved bordet – helt uavhengig av at det sitter mennesker og spiser lunch ved nabobordet… Det er helt greit å fylle bordet (og tomme kopper) med våtservietter med snørr og gulp og andre herligheter – og det må da være helt greit å la fullpakkede bleier ligge igjen når en til slutt forlater… De er jo pakket godt sammen – og dessuten er det jo naturlig, og da så…

Skulle noen – være seg servitører eller tilfeldige medmennesker – være så frampå at de antyder at noe av dette ikke er greit, da stiller mammamafiaen i samlet front, med forurettede blikk, snurte kommentarer og felles enighet om mangel på service og/eller folkeskikk…

Jeg misunner ingen servitører jobben deres – og jeg er glad jeg kan forlate enhver kafé det øyeblikket det passer meg…

Men bevares: det er deilig med unger, dere….!

Blodslit

For noen måneder siden ble det etterspurt blodgivere, muligens i hele landet, men i alle fall her i distriktet… Etter en lang kamp med meg selv – der én av oss vant, usikker på hvem – bestemte jeg meg for å være en flink og snill verdensborger, overkomme min infernalske skrekk for sprøyter og nåler og what not, og å melde meg som blodgiver…

Som tenkt, så gjort… Skjema funnet på verdensveven, innsendt – og avglemt…

Etter et par uker ble jeg oppringt av en meget blid og begeistret dame, som ville at jeg skulle komme inn for testing av alt mellom himmel og jord, og samtidig intervjues om det samme... Så gjorde jeg det, da… Det hele var unnagjort i løpet av en halvtimes tid, og da hadde jeg fått beskjed om at jeg kom til å bli kontaktet når jeg eventuelt ble godkjent som blodgiver – og at jeg måtte ta ut piercingen i tunga…

Den tungepiercingen ga meg ærlig talt en del hodebry… Jeg mener: jeg liker piercingen min, jeg… Jeg har jo fått den plassert der av en grunn… (vel.. grunn… jeg ville i alle fall ha den, der..) Jeg vurderte lenge – vi snakker flere uker her – å droppe alt av gode intensjoner, og bare gi blaffen i alle akutt anemiske mennesker jeg eventuelt kunne hjelpe med min halvliter blod..

Men til slutt bestemte jeg meg for at jeg skulle være flink pike å ta piercingen ut..

På grunn av den helsikes piercingen ble jeg deretter plassert i karantene i en måned – Vår Herre alene vet hvilke magiske greier som var forventet å foregå i munnen min denne tiden (i og med at hullet i tunga ikke grodde igjen), men til slutt fikk jeg altså beskjed fra blodbanken om at jeg var godkjent så vel blodsmessig som tungemessig (tungemessig der, altså.. et ord jeg garantert aldri har skrevet før..)

Så da kontaktet jeg – etter avtale – blodbanken for å avtale tid… Jeg var i det samarbeidsvillige hjørnet, og erklærte at de kunne sette opp time når det passet dem best, og at hvilket som helst tidspunkt passet for meg, i og med at jeg var sykemeldt… ”Ojda? Hva feiler det deg, da?” spurte vampyrdamen.. ”Ikke noe alvorlig, har en betent skulder bare..” svarte jeg… Og dermed måtte jeg i karantene igjen… En kan ikke tappe blod fra kortisonbefengte kropper, må vite… For så vidt forståelig nok, så jeg tuslet rundt i karantenen min og fant andre ting å bruke tiden min på..

I dag har jeg omsider vært i blodbanken og fått tappet (hva i all verden er det for et groteskt ordvalg, forresten..?! Er vel ikke rart folk er skeptiske til å gi blod, vel…!) en halv liter blod.. Jeg møtte opp, så en annen vei mens skumle legevampyrer tappet meg for blod gjennom enda skumlere nåler (tøffe, flinke Wanja) og dro derfra etter tre kvarter…

I ettertid ser jeg at det tok nesten et halvt år å gi en halv liter blod – er det rart – det mangler blod i blodbankene?!

Men du verden så god samvittighet jeg har…! Det gjør heller ikke saken verre at jeg bestemt mener å en gang ha lest at rødvin har positiv virkning på blodet…

Så for å oppsummere: det er fredag, kjæresten min kommer på besøk, jeg har gått ned en halv kilo (en halv liter veier da vitterlig en halv kilo, ikke sant..?) – og jeg har medisinsk grunn for å fylle rødvinsglasset… Blir ikke stort bedre – god helg!

Tror forresten jeg skal sette inn piercingen igjen nå…

Doing good =)

Har registrert meg hos bloggurat, og ifølge dem ligger bloggen min for øyeblikket på 645. plass på topplisten i Norge.. Dette måles visstnok ut fra en blanding av faste lesere og nye treff, målt siden oppstarten for en drøy uke siden..
Uansett: Dersom det stemmer, har jeg kun dere å takke for det, så... eh.. takk for det =)

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/d5a28db8a5978ba720332fcafe687287e079a563


http://bloggurat.net/kart/registrere/4049/harstad